Udødelige mennesker og det guddommelige

Vil mennesket lenger ha behov for Gud dersom vi i prinsippet kan leve evig? Hvordan vil “evig” liv forandre vår gudsforståelse? Hva vil Gud mene om at mennesket lever “evig”?  Dette er viktige spørsmål vi må forholde oss til i møtet med ambisjoner om en drastisk forlengelse av menneskelivet.

Av Shoaib Sultan

 Bare med det premisset at livet har en start er vi noe annet enn noe som er evig

Det er interessant å reflektere rundt disse spørsmålene. La oss begynne med det første. Vil mennesket lenger ha behov for Gud dersom vi i prinsippet kan leve evig? Jeg mener at mennesket like fullt vil ha behov for Gud. Døden, om den skjer gjennom sykdom, et drap eller ulykke er på samme måte som fødselen en ramme rundt livet vårt. Jeg tror vi med teknologi og medisinske fremskritt kan forlenge livet, men at selv et livsløp som for oss i dag kan virke som «evig» vil jo i sin natur faktisk ikke være det. Bare med det premisset at livet har en start er vi noe annet enn noe som er evig, og som alltid har vært. Mennesker har et behov for Gud også utenom spørsmål om liv og død, og vil fortsette å ha det.

 Folk som tror, eller ikke gjør det, baserer det på sine opplevelser av Gud

Jeg tror at som så mange andre spørsmål tidligere vil ikke dette utspille seg helt slik som vi tenker oss det. Hvis noen snakket tidligere om at et menneske ville kunne fly, ville man bli sett på som at man beveget seg inn på Guds domene. I dag er det helt vanlig, og Gudstroen er fortsatt der. Det samme kan man si om en rekke ulike teknologiske fremskritt. Jeg mener at dette vil utvikle seg på samme måte. Jeg tror derfor ikke at man ikke skal forske på dette, som enkelte religiøse mennesker mener, men tror faktisk ikke dette rokker ved Gudstroen hos folk flest. Folk som tror, eller ikke gjør det, baserer det på sine opplevelser av Gud, eller mangel på dette, og dette går ikke bort bare fordi man lever lenger. I midten av forrige århundret så vi en antagelse vokse frem om at etter hvert som samfunn ble mer opplyste ville de bli mindre religiøse. Man trodde at det skulle gå en automatikk i dette, og at religion ville bli forkastet i den moderne verden. Slik har det altså ikke gått. Mennesker vender tilbake til religionen.

 (…) hva finner man på å gjøre i et “evig” liv?

Hvordan vil “evig” liv forandre vår gudsforståelse? Jeg vil være mer bekymret for de praktiske problemene som et «uendelig langt liv» vil kunne føre med seg enn dette. Befolkningsregulering vil være et problem i en verden hvor dødstallene går dramatisk ned, og mennesker som lever mye lenger vil også måtte kjempe mot trivielle ting som kjedsomhet, for hva finner man på å gjøre i et “evig” liv?  Men noe av det jeg tror dette vil kunne føre til er større grad av refleksjon rundt hva slags grensesetting vi har mellom det guddommelige og det menneskelige domenet.

Viktigere enn hvor mange år vi får er imidlertid hva vi gjør med disse årene

Hva vil Gud mene om at mennesket lever “evig”? Som troende muslim forholder jeg meg til en allmektig Gud. Det betyr at det mennesket kan få til, våre grenser og hvordan, og om, vi greier å tøye dem, er noe som skjer med Guds vilje. Derfor tror jeg ikke Gud vil «mene» noe om at mennesket greier å dytte døden langt tilbake. Viktigere enn hvor mange år vi får er imidlertid hva vi gjør med disse årene. Forholdet vårt til det guddommelige så vel som til andre mennesker – der har vi fremdeles en del å gjøre.

Lenker:

• Jakta på evig liv – i ferd med å lykkast?
• Kan livsforlengende teknologi komme i veien for buddhistisk frelse?
• Raelismen – science fiction sexkult, eller intelligent design for ateistar? 
• Muslimen