Ulvehammen, oppsynsmannen og vår naturarv

Mens Oppsynsmannen på NRK leder oss vemodig gjennom ødelagte landskap, viser Gåte med sin urtids-eurovisjonslåt, hvilken kraft og uendelig inspirasjon som ligger i urørt natur. 

Av Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo 

Over hele Europa sitter folk nå bergtatt av eldgammel norsk tradisjon. De ser på det urnorske folkrockbandet Gåte synge, mane frem, galdre, sin stev Ulveham. Låten fra grandprixscenen som så mange nå håper vil komme seg hele veien til Eurovisjonen. 

Det er dypt og mørkt som norsk tradisjon ofte er. Som norsk natur ofte er. Men likevel så uendelig befriende og betagende, som i hvordan bandets medlemmer synes å sveve en fot over scenegulvet. 

Idet musikerne prøver å sette ord på hva det er som trollbinder oss sånn, aner vi samtidig at de er ved noe som er større enn dem selv. Som de sier: «Gåte henter inn eventyr fra fortiden.» Men ikke bare sagn og fortellinger. Her formidles også hele tradisjonen med lokk, den ordløse vokalsangen som i uminnelige tider har forbundet dyr og mennesker, som har knyttet oss til naturen rundt oss. Dette bringer Gåte til oss i dag. «Og så skjer det noe», forklarer bandet. «Noe sånt helt tidløst, noe magisk … noe som vi fornemmer når vi er i det.» 

Sagnet som ligger til grunn for Ulveham går uendelig langt tilbake, noe det nettopp må gjøre. For dette handler om ungpiken som ender i ulveham for så å fare over skog og hei, noe som bare er mulig å forestille seg når man har vill og urørt natur nær. I landskap der uvissheten alltid rår, der lydene av de underjordiske aldri helt har stilnet, der vi mennesker alltid må trå varsomt for ikke å gå oss vill i tåkelagte landskaper, der vi må passe oss for ikke å ende opp som de ville dyrene som hører hjemme der. 

Ting kan vanskelig bli mer opprinnelig eller mer norsk enn hva Gåte formidler. Men deres lokk favner samtidig oss alle, uansett hvem vi er, i sin formidling av naturens urkrefter. Som bandets sangerske Gunnhild Sundli sier, handler dette om «å vinne over onde og sjalu krefter som prøver å begrense deg og gjøre deg til noe mindre enn det du er.» Hva hun ønsker at sangen skal gi, er dette: «En følelse av en enorm, enorm frihetskraft.» 

Tradisjonen som forsvinner 

Samtidig som Gåtes lokketoner skyller over eurovisjonslandskapet, har en annen fjernsynsbegivenhet, Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen på NRK, vist det norske folk hvor ille det egentlig står til med den naturen som inspirerer slike eventyrlige og uutgrunnelige uttrykk. Den raseres og bygges ned bit for bit i et voldsomt tempo. 

Sakte, men sikkert, mister vi de siste forbindelsestrådene til den urgamle naturen og kulturen fortellingen om ungpiken i ulveham kommer ut av. Veven av tradisjon rakner med hver monterte gigavindmølle, med hver nye kjørevei eller hyttefelt lagt lang inn i skog og fjell, med hvert vesle dyr vi skyter i filler for fornøyelsens skyld. 

Så kan vi tenke på hva vi egentlig sitter igjen med, om vi virkelig «tar hele Norge i bruk», som det så fint heter. Når hver eneste lille del av naturen tynes økonomisk for alt den er verdt. Når hver eneste ville gammelskog med trollav, krokede trær og underlige småkryp snauhogges for å erstattes med rettlinjede granplantasjer. Når hver eneste ulv og bjørn, jerv og gaupe, er fjernet for å gi plass til statssubsidierte og hjelpeløse sauer som må klare seg helt på egen hånd. Når hver bynære bit av myr og løvskog er bygget ned med forsteder og kjøpesentre. Når hver fot av vår værbitte kyst er fylt med hyttepalass og laksefarmer. 

Hva slags inspirasjon vil vi kunne hente av et slikt sanitert landskap uten insektsumming, fuglesang og ulvenes uling? Hva slags kultur vil vi sitte igjen med, når alle våre røtter i fjord og fjell, myr og skog er røsket opp. 

Styrken fra naturen 

Men la oss vende tilbake til Gåte. Til deres sangerske når hun som i ekstase vender seg opp mot himmelen idet lokken hennes går over til et dyrisk, men like så klokkerent ul. Vi er vitne til noe ubeskrivelig som hun likevel prøver å sette ord på. Om det «å stå på scenen å formidle den enorme styrken som ligger i de tonene, helt rent, rett fra naturen, rett fra fjellet, og inn på den scenen og ut til deg.» 

Vel, mens naturraseringen vedvarer hvert eneste minutt, er det i det minste et håp i alle dem som vil ha slutt på all ødeleggelsen, som vil bevare den ville, mørke, urørte naturen som ligger til grunn for noe så vakkert og kraftfullt, noe så evig og utrolig som dette. 

Opprinnelig publisert på Dag Øistein Endsjøs blogg. Forsidebilde er forfatterens eget skjermbilde fra Gåtes MGP-opptreden.