Verdens største humanitære krise – men nesten ingen snakker om den
De skriker i smerte og nød når de sulter, lemlestes, voldtas og når familiemedlemmer blir slaktet ned og når de blir drevet på flukt. Men vi hører dem ikke. Det er noe med forbindelsen. Det skurrer på linjene.
Mediene, som er våre øyne og ører og våre budbringere, er opptatt med noe helt annet enn borgerkrigen og den humanitære katastrofen i Sudan – og som av FN er beskrevet som verdens største humanitære krise. Her er noen tall:
- 15 millioner er på flukt – hvorav 11,5 millioner er internt fordrevne og 3,5 millioner har flyktet til fattige naboland.
- 25 millioner har akutt behov for humanitær hjelp. Dette utgjør ca halvparten av Sudans befolkning.
- 15 millioner barn trenger nødhjelp – og 16,5 millioner barn er ute av skolen.
Den blodige konflikten har vart i to år – like lenge som en annen konflikt i samme region. Medienes, politikernes og aktivistenes oppmerksomhet har i en kontinuerlig nyhetsstrøm hver eneste dag i to samfulle år vært rettet mot denne andre konflikten. Når det gjelder den ubeskrivelige bestialiteten og nøden i Sudan, så er det en grell og himmelropende kontrast. Den har kanskje vært nevnt i et par innslag i måneden gjennom disse to årene.
Det handler om en katastrofe av ubeskrivelige dimensjoner. I Darfur har opprørere nå tatt kontroll over store områder. Det som skjer, minner skremmende om Rwanda, der det var én million drepte, eller i Kongo, der til sammen seks millioner er blitt drept i etnisk motiverte drap og systematisk seksualisert vold og mishandling og utsulting av sivile.
FN beskriver altså bestialitetene i Sudan som verdens største humanitære krise. Likevel er den nesten fraværende i nyhetsbildet. NRK har imidlertid nå – under den pågående våpenhvilen i den andre konflikten og en litt roligere periode der – funnet plass til å gi tragedien i Sudan noe større oppmerksomhet. Og typisk nok har utenriksminister Espen Barth Eide uttrykt det slik: “Drap på sivile er strengt forbudt etter humanitærretten…”.
Som vanlig gjør denne typen besvergelser ingen forskjell for folk som må utholde dette humanitære helvete.
Hvorfor får denne krisen så lite oppmerksomhet? Og hvorfor finnes det en rekke såkalt «glemte» konflikter? Det handler om prioritering – både mediemessig, politisk og ideologisk. Aktivistenes veier er uransakelige. En stor og dramatisk konflikt blir oversett, mens en relativt sett langt mindre konflikt får all oppmerksomhet. Dette framstår som kaldt og kynisk – alternativt er det så ideologisk forblindet – eller rett og slett så tankeløst, at det ikke kan beskrives. Eller vil vi få se Greta Thunberg i en karavane gjennom ørkenen med mål om å bryte igjennom RSF sine stillinger for å kunne gi nødhjelp til de arme sivile?
Andre aktører er de internasjonale institusjonene. De etnisk motiverte myrderiene i Kongo ble ikke bedømt som folkemord, og ingen land har så langt sendt en folkemordsanklage til ICJ vedr. forfølgelsene og barbariet i Sudan. Dette som et apropos.
Foto av en flyktningeleir i Darfur. Wikimedia Commons: http://www.house.gov/wolf/issues/hr/trips/sudanrpt_web.pdf