Religioner.no- innlegg

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no. Debattsidene til Religioner.no, Aktuelle meninger, vil bli erstattet av Direktedebatt.

Ytringsfriheten er absolutt

Annet | 3. mars 2014

Ytringsfriheten er absolutt, mener Yousef, men den inkluderer også retten til å si ifra når noen sjikanerer sine meningsmotstandere.

Av Yousef Assidiq

Debatten om ytringsfriheten og dens rammer er noe vi stadig kommer tilbake til. Skal ytringsfriheten være helt uinnskrenket eller kan vi som samfunn sette enkelte krav?

Det viktigste med ytringsfriheten er at man skal kunne kritisere og utfordre myndighetene og varsle om grove feil eller mangler uten at man skal kunne straffeforfølges eller trues til taushet. Dette er et utvilsomt gode for ethvert samfunn.

Mye av det vi forsvarer i den offentlige debatten hadde kvalifisert til mobbing i skolegården og sjikanering på arbeidsplassen.

Problemet med den norske ytringsfrihetsdebatten er at man har fått det for seg at enhver ytring har krav på beskyttelse, og at det nærmest er fascistisk når man sier at enkelte ytringer aldri burde funnet veien til en mikrofon, eller blitt spredd på papir eller internett.

Mye av det vi forsvarer i den offentlige debatten hadde kvalifisert til mobbing i skolegården og sjikanering på arbeidsplassen. Hadde vi oppført oss på samme måte mot foreldrene våre ville vi blitt sendt rett på rommet med brød og vann resten av kvelden. Hvorfor skal vi da ha så stor takhøyde for å sparke under beltestedet når det kommer til den offentlige debatten?

Rasistiske og hatefulle ytringer burde ikke være forbudt med lov annet enn i ekstreme tilfeller, men det betyr ikke at vi som samfunn ikke kan være tydelige på at vi ikke finner oss i at folk misbruker ytringsfriheten til å hetse, mobbe, sjikanere og true andre.

Personlig finner jeg en god del innvandringskritiske og islamkritiske ytringer vanskelig å fordøye – er det fordi de er rasistiske eller hatefulle? Nei. Det er fordi de kræsjer fullstendig med mitt virkelighetsbilde og mitt syn på verden. Uenighet, og det å ha et annet syn på verden, er også et gode i et moderne samfunn. Det at vi kan utfordre hverandre og holde hverandre på tå hev gjør at vi må utfordre oss selv, finne bedre argumenter for vår egen sak og rydde opp i det ugresset i egne rekker som blir brukt imot oss.

Når det kommer til ugress så har det muslimske miljøet og Fremskrittspartiet en felles utfordring med små miljøer av ugress, og mye enkeltugress som stikker frem når man aller minst ønsker det.

I blant føles det litt urettferdig at man i en politisk eller ideologisk kamp bruker de verste eksemplene for å sverte “den andre siden” og at man blåser opp en liten flekk med ugress helt ut av proposisjoner på en ellers stor grønn plen – men uten denne debatten, ville vi noen gang brydd oss om den lille flekken som ødela?

Ofte er det lett å stemple disse stemmene som rasistiske eller hatefulle rett og slett fordi de har et ensidig fokus og et tunnelsyn der alt handler om å finne feil og mangler ved et spesifikt miljø – men, har vi ikke alle egentlig litt godt av at noen engasjerer seg for å gi oss muligheten til å rydde opp?

Når det kommer til ugress så har det muslimske miljøet og Fremskrittspartiet en felles utfordring med små miljøer av ugress, og mye enkeltugress som stikker frem når man aller minst ønsker det. Heldigvis for oss lever vi i et rettferdig og forståelsesfullt samfunn som ikke dømmer oss for en situasjon vi ikke kan styre. Samfunnet dømmer oss etter hvordan vi håndterer ugresset når det først stikker hodet sitt frem.

Viser vi vilje og engasjement til å rydde opp får vi en klapp på skuldra og velfortjent skryt av samfunnet. Lukker vi øynene og later som problemet ikke eksisterer så får vi en velfortjent smekk. Da kvalifiserer vi ikke til en offerrolle selv om det ofte kan være deilig å synes litt synd på seg selv.

Skal vi godta at Amal Aden må ha politibeskyttelse og må leve i frykt?

Debatten om ytringsfrihet og grensesetting er vanskelig rett og slett fordi det er så mange ulike ting man skal ta med i beregningen og ta hensyn til. Hva veier tyngst av fullstendig uinnskrenket ytringsfrihet og vern av offentlige debattanter? Hvor mye skal man måtte tåle før det går over en uakseptabel grense?

Skal vi akseptere at lederen for Ungdom mot Rasisme skal bli hetset, sjikanert, mobbet og til slutt banket opp utenfor hjemmet sitt? Skal vi godta at Amal Aden må ha politibeskyttelse og må leve i frykt? Skal vi virkelig akseptere at mørkemennene som bruker hersketeknikker, sjikane, mobbing og trusler som metode skal få lov til å vinne over de som bruker gode argumenter på en konstruktiv måte? Alle er nok enige om viktigheten av å slå ring rundt og verne om solide offentlige debattanter som tilføyer samfunnet viktig input – men få er enige om hvilke midler vi skal ta i bruk for å holde på dem.

Behovet for en fri, åpen og bred debatt rundt aktuelle samfunnsspørsmål veier absolutt tyngst i enhver situasjon og at det blir litt temperatur i spørsmål der aktørene står langt fra hverandre er verken rart eller galt. Problemet er ikke at lista for hva som er en lovlig ytring er lagt høyt. I kampen mot hat, hets, sjikane og mobbing trenger vi ikke å innskrenke ytringsfriheten eller gjøre enkelte ytringer ulovlige. Det vi trenger er å være tydelige på hvilke verdier vi som et samfunn ønsker å sette høyest. Hva er det vi som nordmenn er opptatt av? I hvert fall jeg mener at det er i vår beste interesse at vi blir sett på som et varmt, åpent, inkluderende og tolerant folkeslag og at vi som fellesskap burde ta et oppgjør med de som fronter ekskluderende, hatefulle og ignorante holdninger rettet mot diverse minoriteter.

Ytringsfriheten er ikke og har aldri vært problemet – problemet er vår manglende vilje til å ta et oppgjør med mørkemenn og hatefulle holdninger og ytringer. Hva er vi egentlig redd for? At vi skal bli det neste offeret? Det er i så fall det samme som barna i skolegården er redd for når de etterlater mobbeofrene hos ulvene. Som voksne burde vi klare å være tøffere.

La oss ikke glemme ordene til Arnulf Øverland:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Les mer om og av Yousef på Religioner.no:

0 0 votes

Artikkelvurdering

Abonner

7 Kommentarer

Best likt

Nyeste Eldste

Inline Feedbacks

View all comments