Bøddelen og ofrene – ofrene og bøddelen
Etter andre verdenskrig fikk det sionistiske prosjektet – en jødisk stat i Palestina – og den nye staten Israel stor sympati. Israel ble en stat med svært høy grad av sosiologisk-historisk legitimitet. Det ble en sannhet at (alle) jødene (og ikke bare noen) trengte en egen stat for å være trygge. Slik kunne både «verdens» folk og ledere også kompensere for sin dårlige samvittighet. For det handlet i hovedsak om vestlige folk og ledere, med et betydelig medansvar for folkemordet på jødene!
Holocaust er uten tvil tidenes største folkemord, særlig tatt i betraktning det systematiske og industrielle gjennomføring. Dette var også et eksterministisk folkemord. Det var altså ikke snakk om bare å ødelegge en folkegruppe, helt eller delvis, som grupper. Det var snakk om fysisk utryddelse av alle (europeiske) jøder. Slik sett står holocaust i en særklasse.
Dermed kan det pekes på to forhold som står i veien for å gjenkjenne israelske handlinger overfor palestinerne som krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, for ikke å snakke om folkemord.
1) For mange, inkludert mange sionister/israelere, er det utenkelig at ofre kan bli bødler. Dermed blir det psykologisk umulig å «se» realitetene. Realitetene forstås ikke som det de er. Bestemte psykologiske filtre opptrer som sperrer og former persepsjonen, dvs. tolkningen av virkeligheten.
Men selvsagt kan ofre bli overgripere, sågar bødler. Det er åpenbart ingen umulighet, noe det finne utallige eksempler på, enten det dreier seg om individer eller grupper. Tidligere forfulgte har vist seg gang på gang å være i stand til å begå like groteske forbrytelser som det de selv har blitt utsatt for.
Så når demningen brister og den groteske virkeligheten med massive overgrep, inkludert folkemord i Gaza, går opp for folk, blir resultatet at det skjer en inversjon, en omvending: de tidligere ofrene blir sett som bødler. Og som bødler blir de like – tilnærmet identiske med – nazistene. Derfor ser vi et økende antall som mener og sier at israelerne ( = jødene) behandler palestinerne seg slik nazistene behandlet jødene. Denne forestillingen om likhet kommer også til uttrykk i formuleringer som «man skulle tro jødene av alle hadde lært».
Slik viskes skillet ut mellom nazistenes eksterministiske folkemord og det israelske forsøket på å ødelegge palestinerne som gruppe (et ikke-eksterministisk folkemord). Israel har selv bidratt til denne inversjonen ved å relativisere holocaust gjennom propagandapåstandene om at Hamas – og mange andre palestinere – er vår tids nazister. Inversjonen er boomerangen som rammer sionister/israelere.
Dessverre ligger det også en fare for et nytt og antisemittisk fiendebilde her: likestillingen mellom alle jøder og nazistene, eller påstanden om at Israel, som jødisk stat, er lik Nazi-Tyskland. Det er derfor nyanser er viktig og forskjellene mellom nazisme og sionisme, Nazi-Tyskland og Israel, skal understrekes. For det er ikke antisionisme eller Israel-kritikk å snakke om «Auschwitz i Gaza», ved å ødelegge snublesteiner eller spytte på israelere.
2) Mange mangler forståelse for Israels/Palestinas enorme kulturelle betydning for «oss» i det «kristne» Vesten. Paradokset er at denne kulturhistorien fortsatt spiller en meget stor rolle også i vår sekulære tid. Derfor ser man dette området, landet hvor Jesus angivelig vandret omkring og kristendommen oppsto, som jødenes land. Dette er fortsatt bokstavelig talt barnelærdom for mange. Derfor er det også for svært mange umulig å se annet enn at jødene har «vendt tilbake hjem» og at Israel bare forsvarer sitt land og folk. Det er umulig å se realiteten – at det sionistiske prosjektet og Israel er et settlerkolonialt prosjekt som er realisert på palestinernes bekostning. Dermed blir også palestinsk motstand uforståelig. Motstanden blir irrasjonell og ond, og for mange drevet av en ond religion – islam. Slik må det blir når man ikke «ser» den etniske rensingen, okkupasjonen, undertrykkelsen, apartheid – og nå et direkte folkemord, tilskyndet av en rekke politiske og militære ledere i Israel.
Den særdeles viktige kulturhistoriske/religiøse bakgrunnen for «Vestens» sympati med Israel, forklarer også den store oppmerksomheten konflikten i dette området får. Det er derfor ikke noe mystisk eller politisk suspekt (dvs. venstreorientert) i det store mediemessige fokuset på det som skjer i Israel/Palestina. Ei heller når man sammenligner med andre kriger og konflikter som i omfang (antall drepte for eksempel) er større enn det vi ser i Palestina.
Slik fungerer både kulturhistorie og ideologistyrte virkelighetstolkninger (persepsjoner) som faktorer som påvirker forståelsen av det som skjer i Israel/Palestina. Det er også disse forholdene som er medvirkende når vi ser den brå og unyanserte omsnuingen hos stadig flere, av forestillingen om offer og bøddel til ofret som ble den nye bøddelen. Dette er beklagelig fordi forestillingen om jøder som bødler fort ender opp i antisemittiske troper. Det er derfor det fortsatt er nødvendig med folkeopplysning og (om)skolering fra tilvante kulturelle forestillinger og «sannheter».