En firetrinnsstrategi for å sulte Gaza

Israel hevder at de nekter nødhjelp for å ramme Hamas. I realiteten tilrettelegger de for massesult i Gaza gjennom blokade, stedfortredervold, sammenbrudd i samfunnsinstitusjoner og dødelig bedrag.

Av Muhammad Shehada

Det har nå gått fire måneder siden Israel ensidig avsluttet våpenhvilen med Hamas og innførte en lammende beleiring av Gaza, der nesten all tilgang på mat, rent vann, medisiner og andre nødvendige forsyninger ble stanset. Resultatet har vært katastrofalt.

Bare den 19. juli ble 18 personer registrert døde av sult, og Verdens matvareprogram anslår at en tredjedel av Gazas befolkning går flere dager uten mat. Sykehus rapporterer at stadig flere palestinere kollapser på gaten av alvorlig underernæring. Sultne mennesker som prøver å få tak i mat, blir beskutt, bombet og angrepet med artilleri ved distribusjonssentre drevet av israelsk-støttede private aktører – noe FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) har omtalt som “sadistiske dødsfeller”.

Israel fører en sultkrig under det gjentatte og tilbakeviste påskuddet om å nekte Hamas tilgang til hjelp – noe som, hvis det hadde vært sant, også ville innebære at de bevisst sultet sine egne soldater som holdes fanget av gruppen. Det er imidlertid tydelig at denne politikken først og fremst handler om å fremme Israels folkemorderiske mål i Gaza. Dette skjer gjennom en fireleddet strategi: Å blokkere forsyninger, støtte organisert kriminalitet, fremme lovløshet og kaos, og bruke hjelpearbeid som kontrollmiddel og dekke for sultpolitikken.

1. Vilkårlig blokkering av nødhjelp
Den første søylen i Israels strategi for å fremkalle hungersnød i Gaza består i å hindre så mye hjelp som mulig fra å komme inn i området.

I juli kunngjorde UNRWA at organisasjonen hadde nok mat på lager til å forsyne hele Gazas befolkning i over tre måneder – men forsyningene sto på grensen til Egypt og ventet på israelsk tillatelse til å slippe inn.

I dag kommer det i snitt kun 28 hjelpelaster inn i Gaza daglig. Til sammenligning tillot Israel 600 lastebiler per dag under våpenhvilen fra januar til mars. Det viser at kapasiteten finnes – men Israel velger aktivt å begrense hjelpen for å bruke den som pressmiddel.

Metodene for å hindre forsyninger inkluderer vilkårlige og stadig endrede regler for hva som er tillatt å bringe inn, grundige inspeksjoner og avvisning av hele konvoier dersom én eneste ulovlig gjenstand oppdages. Forbudte varer har inkludert telt med “feil” farge, negleklippere, krykker, hygieneartikler, frukt med frø, medisinsk utstyr – og til og med morsmelkerstatning.

En annen metode er å kreve at lastebiler tømmer varene ved israelske grenseposter, og at Gazas egne, sterkt reduserte lastebilpark – som trenger vanskelig tilgjengelige tillatelser – må kjøre gjennom ødelagte og farlige veier for å hente dem. Lang saksbehandlingstid, forbud mot lagring og distribusjon, samt hyppige, vilkårlige stengninger av grenseovergangene inngår i det som må beskrives som en byråkratisk sultstrategi.

Israelske soldater skyter jevnlig mot hjelpekonvoier, noe som skremmer sjåfører fra å delta. Minst 305 FN-ansatte har blitt drept av Israel på 20 måneder – det høyeste antallet i FNs historie. I tillegg informerer israelske myndigheter regelmessig ekstreme grupper som deretter angriper eller saboterer nødhjelpen.

2. Tilrettelegging for kriminalitet og plyndring
De få lastebilene som kommer forbi de israelske hindringene, møter så neste element i strategien: organisert kriminalitet.

Israelske styrker leder lastebilene inn i det som har blitt kjent som “plyndringsdalen” – hvor væpnede gjenger overfaller konvoiene og stjeler innholdet. Disse gruppene – bevæpnet, finansiert og beskyttet av Israel – står for hoveddelen av plyndringen. I ett tilfelle i mai ble 23 av 24 lastebiler fra en emiratarabisk konvoi tømt av slike gjenger. I november ble 97 av 109 lastebiler ranet på én dag – mens israelske soldater så på.

Denne konstruerte plyndringskrisen svekker ikke bare hjelpearbeidet ytterligere, men gir Israel mulighet til å skylde på palestinerne selv – ofte på Hamas. Likevel innrømmet israelske militære i mai at ingen av de 110 plyndringshendelsene de hadde registrert, var utført av Hamas. En måned senere bekreftet Israel at de hadde gitt direkte støtte til de samme IS-tilknyttede nettverkene, særlig Abu Shabab-gjengen.

Disse kriminelle slår ofte sjåførene, tar dem som gisler eller dreper dem – noe som skremmer andre fra å forsøke å hente nødhjelp. Israel legger da skylden på FN for at forsyninger ikke blir hentet. I mai hevdet de at 760 hjelpeleveranser var frigitt på 12 dager, men kun 238 ble hentet – og halvparten av disse ble plyndret. Det betyr at under 2 prosent av det daglige behovet ble levert.

3. Skapt lovløshet og sammenbrudd
Lastebiler som overlever både grensehindringer og plyndring, blir ofte omringet av titusenvis av utsultede palestinere i desperat jakt på mat.

Dette er ikke tilfeldig. Den tredje søylen i Israels strategi er å fremkalle fullstendig samfunnskollaps i Gaza. Ved målrettede angrep på politi, brannvesen, offentlig ansatte og nødetater, har Israel bidratt til å bryte ned all samfunnsorden. De israelsk-støttede gjengene har i tillegg ranet sykehus, butikker og markeder og spredt kaos. Selv den som klarer å få tak i en pose mel, risikerer å bli ranet av væpnede gjenger på åpen gate.

Enhver som forsøker å skape orden i kaoset blir et mål. Israel har flere ganger bombet frivillige som prøver å sikre distribusjon, hindre plyndring eller organisere forsyningene. I juni forsøkte noen familier uten tilknytning til Hamas å beskytte hjelpekonvoiene – Israels umiddelbare respons var å stanse hjelpen og angripe flere av disse frivillige.

4. “Humanitær” dekning
Den fjerde – og kanskje mest kyniske – søylen er opprettelsen av Gaza Humanitarian Foundation (GHF), en ny organisasjon satt opp av private aktører og leiesoldater som har erstattet etablerte hjelpeorganisasjoner.

Siden GHF startet sin virksomhet 26. mai, har deres distribusjonssentre blitt kjent for daglige massakrer mot mennesker i matkø. Organisasjonen har fått sterk kritikk for sin mangelfulle innsats – i beste fall distribuerer de innholdet fra 20 lastebiler om dagen og holder kun åpent noen få minutter av gangen.

Det uttalte målet med GHF er å fordele nødhjelp uten å styrke Hamas, men organisasjonen opererer uten samarbeid med FN, og uten å bruke FN-godkjente mekanismer som tidligere har vist seg effektive.

I realiteten er GHF en propagandakanal og et kontrollmiddel. Deres tilstedeværelse gjør det mulig for Israel å hevde at de “slipper inn hjelp” – samtidig som de saboterer alle reelle hjelpesystemer.

Pressmiddel
Israel bruker sult som et virkemiddel med flere formål. I tillegg til å bidra til sammenbruddet av det palestinske samfunnet i Gaza, fungerer det som et pressmiddel mot Hamas. På samme måte som Israel i sine bombeangrep retter seg mot sivile og sivil infrastruktur for å legge press på fiendtlige grupper som Hamas og Hizbollah – en strategi kjent som Dahiyeh-doktrinen – holder de også tilbake nødhjelp til sivile for å øke presset.

I juni uttalte en høytstående arabisk tjenesteperson med kjennskap til forhandlingene, i fortrolighet, at Israel har brukt denne ulovlige og umoralske taktikken «som pressmiddel i forhandlingene» med Hamas – ved å tilby tilgang på nødhjelp i bytte mot frigivelse av gisler.

Det er derfor ikke tilfeldig at alle de hindringene for nødhjelp som inngår i Israels firetrinnsstrategi, forsvant i løpet av våpenhvilen i januar. Da gikk Hamas med på å løslate israelske gisler i bytte mot tilgang på nødhjelp. De væpnede gjengene forsvant som dugg for solen, plyndringen stanset, og mat nådde frem til folk på en organisert og direkte måte. Likevel har israelske tjenestepersoner uttalt at selv om Hamas skulle løslate samtlige gjenværende gisler, vil krigen – inkludert utsultingspolitikken – gjenopptas.

Basert på disse fire søylene – blokade, stedfortredervold, institusjonelt sammenbrudd og dødelig bedrag – har Israel bygd opp en arkitektur for sult. Denne opprettholdes ikke tilfeldig, men systematisk, og har som formål å brutalisere og ydmyke en beleiret befolkning til underkastelse, flukt eller død.

Innlegget er skrevet av Muhammad Shehada, en forsker fra Gaza. Innlegget ble først publisert på hjemmesiden til The Middle East Council on Global Affairs. 

 Innlegget er oversatt til norsk av Shoaib Sultan og publisert her med forfatterens tillatelse. Fremhevet bilde av Jaber Jehad Badwan fra Wikimedia Commons, delt under følgende krediteringslisens.