Farlig sammenblanding

Når kritikk av Israel og antisemittisme blandes sammen, svekkes både kampen mot hatet og en faktabasert debatt.

De siste dagene har flere innlegg belyst jøders situasjon i Norge og antisemittisme i lys av konflikten i Midtøsten. Vi må ta dette på alvor. Frykten mange jøder kjenner er reell, og en situasjon hvor de stilles til ansvar for israelsk politikk er uakseptabel. Ingen skal måtte skjule sin identitet eller leve med trusler i Norge.

Samtidig ser vi hvordan blant andre professor Torkel Brekke, i en kronikk i Aftenposten insisterer på å koble kritikk av staten Israel tett til antisemittisme. Dette er en klar kategorifeil, og den er farlig. Ønsket hans virker å være å bygge opp et tabu mot antisemittisme i håp om at det skal redusere hat. Jeg deler ønsket om å styrke et slikt tabu, men mener strategien han fremmer snarere undergraver det målet. Når jøder og Israel blandes sammen, skjer flere uheldige ting.

For det første mister vi evnen til å identifisere ondskap når den skjer. Handlinger som angrepet mot Al Nasser-sykehuset, et såkalt «double tap» der redningsmannskaper som strømmer til etter første angrep også rammes, eller når unge menn blir skutt i testiklene av skarpskyttere, eller den pågående utsultingen av Gaza, må kunne kalles ondskap. Det handler ikke om at det kalles ondskap fordi Israel står bak, men at selve handlingene betegnes som dette.

Når israelske ledere og politikere snakker om at et antall palestinere må drepes med jevne mellomrom, uavhengig av alder, er det ondskap. Jeg vil ha meg frabedt å bli kalt antisemitt fordi jeg omtaler uttalelsen fra kulturminister Amichai Eliyahu: «hæren må finne måter som er mer smertefulle enn døden for sivile i Gaza; å drepe dem er ikke nok», som moralsk forkastelig. Antisemittisme blir det først hvis man kobler denne ondskapen til at han er jøde, i stedet for å fordømme ham som et enkeltindivid og politisk leder. Å gjøre alle jøder ansvarlige for én persons uttalelser er like meningsløst som å si at alle menn er ansvarlige for en manns handlinger. Ting må kunne kalles ved deres rette navn, og påstandene må være presise.

For det andre risikerer vi at ansvaret urettmessig skyves over på jøder som gruppe. Når kritikk av israelsk politikk oppfattes som angrep på jøder, er veien kort til at alle jøder holdes ansvarlige for statens handlinger. Vi ser stadig tendenser til dette i kommentarfeltene. Historien viser hvor farlig dette kan være.

For det tredje er Brekkes posisjon uklar. Han sier at kritikk av jøder er uakseptabelt, men samtidig framstiller han all kritikk av Israel som potensielt antisemittisk. Han sier rett nok at all kritikk ikke er det, men jeg har ikke sett Brekke og andre støttespillere av Israel akseptere noen kritikk av Israel. Det virker som den eneste gode kritikken av Israel er den som ikke fremmes.

Den sterke kritikken som kommer fra mange jødiske stemmer, både i Norge og internasjonalt, viser at denne koblingen ikke holder. Sionisme er ikke jødedom. Mange jøder er ikke sionister, og de fleste sionister er ikke jøder. Jødedom er en religion med flere tusen års historie; sionismen er en politisk ideologi fra 1800-tallet, og som opprinnelig ble møtt med motstand fra ledende jødiske tenkere og ledere. Det er feil og misvisende å antyde at kritikk av Israel alltid rammer, eller er ment å ramme jøder.

For det fjerde undergraver sammenblandingen kampen mot ekte antisemittisme, som reelt vokser i mange land, også Norge. Denne må bekjempes. Når enhver kritikk av Israel stemples som antisemittisk, mister begrepet presisjon. Resultatet kan bli økt polarisering og større fare for trakassering av uskyldige jøder. Dessuten fyrer det opp under antisemittiske forestillinger.

Israel fører også omfattende hasbara-arbeid. Hasbara, hebraisk for «forklaring», er et paraplybegrep for statlig og sivilt PR- og informasjonsarbeid som skal forme internasjonal oppfatning av konflikten. Eller som mange oppfatter det som, propaganda. Det kan innebære alt fra diplomati og pressearbeid til sosiale medier-kampanjer og mobilisering i diasporaen. I stedet for å bekjempe antisemittiske forestillinger som vokser seg sterkere, virker fokuset nå i større grad å være å brunbeise antisionisme og likestille det med antisemittisme.

Dette betyr ikke at all Israel-kritikk er uskyldig, eller at det ikke finnes gråsoner hvor legitime politiske argumenter brukes for å skjule fordommer. Noen ganger glir antisionisme over i antisemittiske narrativer, og dette må granskes og motsies. Men problemet oppstår når man slår fast at all eller de fleste kritiske røster mot Israel nødvendigvis er antisemittiske. Da sørger man for at begrepet mister skarphet, og det gagner verken jødiske medborgere her hjemme, eller en seriøs debatt om Midtøsten.

Derfor tre enkle krav til debatten:

1) Hold Begrepene adskilt: Kampen mot antisemittisme og retten til å kritisere staten Israel må holdes adskilt. Man kan mene kritikken er feil og møte den med fakta, men ikke sammenbland det med antisemittisme.

2) Forhold deg til fakta: Å kritisere Israels handlinger er legitimt og nødvendig. Jeg mener vi ser dehumanisering, og at grove brudd på menneskerettigheter finner sted i Gaza. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har konkludert, etter dokumenterte undersøkelser, at visse handlinger kan oppfylle kriteriene i folkemordkonvensjonen. Disse vurderingene kan møtes med saklig kritikk av metode og bevis, ikke avfeies som «bare retorikk».

3) Nulltoleranse mot trusler og trakassering: Å trakassere eller true jøder i Norge er antisemittisme og må fordømmes uten forbehold. Gitt Europas og Norges historie har vi et særskilt ansvar for å være ekstra på vakt mot tendenser som normaliserer slikt hat. Det betyr ikke at legitim debatt om israelsk politikk skal stilnes; tvert imot må slik kritikk være presis, faktabasert og rettes mot handlinger og beslutningstakere.

Å skape tabu mot antisemittisme er viktig. Når man imidlertid visker ut forskjellen mellom antisemittisme og antisionisme, slik Brekke synes å ville, er det ikke beskyttende. Det er farlig. På sikt vil dette svekke norske jøders trygghet og hindre oss i å kalle ondskap ved sitt rette navn.

Vi må klare å ha to ting i hodet samtidig: stå opp for jødiske medborgeres rett til trygghet, og samtidig føre en skarp, faktabasert kritikk av politiske beslutninger som kan innebære grove menneskerettighetsbrudd. Klarer vi ikke dette, svikter vi begge hensyn.