Forskere liker ikke alltid at andre påpeker feil
Det er interessant å registrere at forskere noen ganger prøver å avlede kritikk mot sin egen forskning, ved å snu oppmerksomheten tilbake mot kritikeren.
Istedenfor å besvare en eneste av mine 35 nummererte kommentarer i min bloggtekst (lenket fra debattinnlegget) her på Religioner.no, prøver tydeligvis professor Knut A. Jacobsen å bortforklare hele mitt debattinnlegg ved å vise til skillet mellom de såkalte ‘utenfra- og innenfra-perspektivene’ i religionsvitenskapen, hvor han påstår at jeg er religiøs, slik at jeg derfor ikke liker hans framstilling. Rent bortsett fra at dette av mange kanskje vil kunne anses som hersketeknikk, er det faktisk helt irrelevant i denne sammenhengen, for ikke i en eneste av de 35 kommentarene vil man kunne finne noe som underbygger hans påstand om at mine argumenter er basert på religiøse forestillinger eller er styrt av begrep om hellighet.
Jeg ønsker bare edruelighet og redelighet i framstillingen av Anandacharya – om det kommer fra et utenfra-perspektiv eller et innenfra-perspektiv, spiller virkelig ingen rolle. Derfor: Kan Jacobsen være så snill å forklare hva som har fått ham til å skrive følgende utsagn på side 49 i sin bok ‘Hinduism in the World’?:
In several passages of Tattwajnanam, especially in its poetic sections, there are discernible signs of Sivanarayan’s teachings, such as in this poetical statement: “I dwell in Time and in the Pole-Star, I dwell in the Sun and in the all-pervading light” (Ananda Acharya 1921a:307).
Dette framstilles av Jacobsen som om det er et dikt og et «statement» fra Anandacharya selv, som skal forbinde ham til hans gurus lære, mens det altså kommer tydelig fram i konteksten at det er et dikt av kvinnen Vak, fra Rig-Veda, som Anandacharya oversatte fra sanskrit og ga det tittelen «The Self-Divine» (se min kommentar nr. 19).
Kan Jacobsen også kaste lys over hvorfor han har brukt følgende sitat fra Anandacharya på side 35 i sin bok for å beskrive et påstått miserabelt forhold i Anandacharyas egen diasporasituasjon?:
The well of unhappiness attracts and repels the soul of memory. Emotions, once wounded, never heal – a million ages stand witness to the gaping sore. No ordinary man can build up again himself what has once been broken. Only by Yoga can man learn to build. (Ananda Acharya 1971a: 167)
Dette sitatet av Anandacharya fra Yoga of Conquest er nemlig tatt ut av en sammenheng hvor han snakker om pathos og ethos, og betydningen av at man må gjøre ‘effort’ for å kunne utvikle seg som menneske i denne verden, og er ikke på noen måte selvbiografisk (se min kommentar nr. 11). Det er dessverre mange slike eksempler som disse to nevnte ovenfor.
Det forekommer også en mengde antagelser og synsing: “… seems to be …”, “… he believed that …”, “… which was probably not how Anandacharya had imagined his mission”, “… probably influenced…”, “Maybe this was the kind of impact Anand Acharya had been hoping for …”, “Ananda Acharya visualizes himself …”, osv. – slike uttrykk går igjen i majoriteten av de sitatene jeg har kommentert. Her blir Anandacharya altså tillagt å mene, tro, anta, håpe, forestille seg, innbille seg ting som jeg mener forfatteren ikke har grunnlag for.
Forskning på Anandacharya ønskes velkommen
Det er skivebom når Jacobsen sammenlikner min holdning til Anandacharya med sikhenes holdning til sin egen tidlige historie. Vi lager nå et «Baral-museum» her på Tronsvangen i Alvdal hvor det vil bli åpnet for forskning. Hvorfor tror han at jeg ser på Anandacharya som ‘guddommelig’?
At jeg har skrevet en biografi over Anandacharya, som han kaller en ‘hagiografi’, skyldes at jeg i rettferdighetens navn ønsket å gi oppreisning til en mann som hele sitt liv ofret seg helt for andre, men som i stor grad ble et mobbeoffer hos en elite som misbrukte sin makt, sin posisjon og sin status for å sverte, baktale og skade ham gjennom et utall forskjellige måter.
Hvorfor har ikke Jacobsen noe å si om dette – var ikke dette interessant nok for ham i beskrivelsen av Anandacharyas diaspora-situasjon? Det er faktisk unikt, for ikke å si ‘usannsynlig’, at en indisk guru kommer og slår seg ned i ei lita fjellbygd i Norge i første halvdel på 1900-tallet, og blir populær blant befolkningen!
I min biografi (Tronfjell Fredsuniversitet 2018) har jeg forsøkt å samle så mange selvbiografiske tekster av ham som mulig, supplert med tekster og notater fra hans nærmeste disipler, samtidig som jeg har forsøkt å si minst mulig selv – ikke mer enn det som har vært nødvendig for å få kontinuitet og flyt i stoffet – nettopp for å få fram deres egen historie i deres egne ord i så stor grad som mulig.
Ensidig negativt?
Det høres fint ut når Jacobsen hevder at forskning på religion skal «… prøve å forstå bredere historiske sammenhenger og sosiale og kulturelle påvirkninger og årsaker.» I sitt innlegg nevner Jacobsen likheter mellom Anandacharya, hans guru og gurubrødrene – men hva har han egentlig funnet?
Helhetlig sett virker det svært påfallende at Jacobsen kun helt ensidig framstiller Anandacharya i et negativt lys i sin bok. Jeg vil svært gjerne høre Jacobsen si noe om dette.
For ordens skyld kan det nevnes at det tidligere har vært mange store personligheter og kjente akademikere fra hele verden som på forskjellige måter har gitt sitt bifall til Anandacharya og hans arbeid.
Mine opprinnelige kommentarer til Knut Jacobsens bok ‘Hinduism in the World’ kan leses her.