Hasbara – propagandaens lange skygge

Da bombene begynte å falle over Gaza høsten 2023, fulgte en parallell kamp på en helt annen slagmark, den offentlige opinionen.

Begrepet hasbara, hebraisk for «forklaring», er sentralt for å forstå hvordan staten Israel har brukt kommunikasjon og propaganda som et politisk våpen i flere tiår. Hasbara er ikke et nøytralt ord, men betegner en hel infrastruktur av PR-strategier, talepunkter og kampanjer rettet mot å legitimere Israels politikk og svekke kritiske perspektiver.

Hasbara har røtter tilbake til 1940- og 50-tallet, da den unge staten Israel måtte forsvare sin legitimitet internasjonalt. Siden den gang har det utviklet seg en profesjonalisert kommunikasjonsmaskin, finansiert og koordinert fra regjeringskontorer, men også med et nettverk av ambassader, lobbyorganisasjoner, tenketanker og diaspora-aktører.

På 1980-tallet ble det etablert egne enheter som skulle trene ambassadører i hasbara, og med internett og sosiale medier har dette fått en global rekkevidde. Målet har aldri vært bare å forklare og forsvare Israels sak, men å forme selve rammene for hvordan konflikten omtales: hvilke ord som brukes, hvilke bilder som dominerer, og hvilke spørsmål som får stå ubesvart.

Narrativer setter seg

Når vi snakker om Gaza-krigen i 2023, er det slående hvor raskt bestemte narrativer dukker opp og gjentas i vestlige medier, også i Norge. Disse setter seg, selv om de senere tilbakevises.

Eksempler er fortellingene om halshuggede babyer, babyer brent i ovner, feilskutte palestinske raketter som falt på sykehus eller omfattende tunnelsystemer under sykehus.

Mange av disse påstandene viste seg å være feil eller udokumenterte, men innen korreksjonen kom hadde de allerede formet opinionen og gitt politisk dekning for militære handlinger. Effekten av dette ser man i diskusjoner på sosiale medier, hvor påstandene stadig lever.

Andre seiglivede myter er knyttet til historien:

• At Palestina var «et tomt land» før 1948, popularisert med slagordet «et land uten folk for et folk uten land»
• At Israels kriger alltid er forsvarskriger, uansett hvem som angriper først eller hvilke territorier som annekteres
• At kritikk av Israels politikk i seg selv er antisemittisk, noe som bidrar til å avskrekke politikere, journalister og akademikere fra å ytre seg

Det er dette som er hasbara: ikke nødvendigvis å produsere åpenbare løgner, men å plante et bestemt bilde tidlig og vite at det vil feste seg. Psykologisk forskning viser at førsteinntrykket ofte sitter igjen, selv når det motsies senere.

Infrastruktur for påvirkning

Hasbara fungerer på flere nivåer:

• Statlig koordinering: Utenriksdepartementet i Israel produserer talepunkter, videoer og mediepakker som deles til diplomater og støttespillere.
• Lobby og diaspora: Organisasjoner i USA og Europa overvåker mediebildet og reagerer raskt på kritikk, ofte med brevkampanjer, trusler om annonse-boikott eller anklager om partiskhet.
• Digitale kampanjer: I 2023 så vi hvordan tusenvis av konti på X/Twitter og TikTok koordinerte budskap, ofte for å overvelde kritikere eller skape inntrykk av bred støtte.
• Akademia og kultur: Sponsing av konferanser, festivaler og utvekslingsprogrammer gir et mykere bilde av staten samtidig som det bygger lojalitet i meningsdannende miljøer.

I Norge ser vi spor av dette hver gang kritiske stemmer mot Israels politikk møtes med anklager om antisemittisme, eller når norske medier videreformidler israelske talepunkter raskt, mens palestinske kilder vurderes som mindre troverdige. Norske politikere har flere ganger tatt til orde for Israels «rett til å forsvare seg», men nesten aldri for palestinernes rett til det samme.

Begrensninger

Likevel ser vi at hasbara ikke har ubegrenset kraft. Under Gaza-krigen i 2023 ble de visuelle bildene av ødelagte nabolag og døde barn så sterke at de brøt gjennom kommunikasjonskontrollen. Propaganda mister effekt når virkeligheten blir for sterk til å overskygges av fortellinger.

Den digitale utviklingen har dessuten endret maktforholdet. Tidligere kunne stater i større grad styre informasjonsstrømmen gjennom etablerte medier, men i dag kan enkeltpersoner med en mobiltelefon nå millioner. Når aktivister, journalister og humanitære organisasjoner deler direkte fra bakken i sanntid, blir det vanskeligere å opprettholde en ensidig fortelling.

Et annet moment er tillit. Når slike historier gjentatte ganger viser seg å være feil eller overdrevne, svekkes avsenderens troverdighet. Publikum lærer seg etter hvert å stille spørsmål, og dette kan føre til en motreaksjon der kommunikasjonen oppfattes som kynisk eller manipulerende.

I tillegg kan hasbara skape polarisering. I det øyeblikket publikum merker at en stemme forsøker å kontrollere rammene for debatt, kan de vende seg bort eller søke alternative kilder.

Krigen mot journalistene

Et annet viktig aspekt er hvem som får tilgang til informasjon. I Gaza-krigen har uavhengige journalister blitt nektet adgang under påskudd av sikkerhetshensyn. Dette skaper et informasjonsvakuum der israelske statlige talspunkter får dominere.

Påstandene om sikkerhetshensyn svekkes når vi ser en ny praksis der Israel inviterer utvalgte influensere som ukritisk gjengir talepunkter fra IDF, ofte til et ungt og globalt publikum. Denne forskyvningen fra tradisjonell journalistikk til influenserdrevet propaganda illustrerer hvordan kommunikasjonen tilpasses den digitale tidsalderen, men også hvordan kontroll over narrativet forsøkes opprettholdt.

Dette skjer parallelt med en krig mot journalistene selv. Flere mediehus og internasjonale organisasjoner har dokumentert at et uforholdsmessig høyt antall journalister har blitt drept i Gaza, og at mediekontorer er blitt mål for bombinger. Mye tyder på at dette ikke er tilfeldige følger, men del av en bevisst strategi for å redusere uavhengig rapportering fra bakken. Dersom journalister bringer fram bilder og fortellinger som bryter med den israelske linjen ut til verden, blir de selv en trussel mot narrativkontrollen.

Et annet eksempel er måten den skapte hungersnøden og underernæring blant mennesker i Gaza omtales. Mens FN og humanitære organisasjoner dokumenterer at barn og voksne dør av sult som følge av blokaden, har israelske talspersoner hevdet at dødsfallene egentlig skyldes underliggende sykdommer. Dette ser vi også eksempler på i Norge. Men poenget er nettopp at mennesker med underliggende sykdommer også sulter når mat ikke er tilgjengelig, og de svakeste rammes ofte hardere og raskere. Mange mennesker i Gaza har allerede mistet livet til sultkatastrofen, men dette bortforklares og til dels latterliggjøres. Slik forvandles menneskelig lidelse til et retorisk grep, en form for dehumanisering der tragedien og lidelsene ikke anerkjennes, men bortforklares.

Språkets makt

Det kan også trekkes linjer til George Orwells 1984, der språket i seg selv blir et maktmiddel. Når ord og begreper omdefineres, som «forsvarskrig» uansett hvem som angriper, «antisemittisme» brukt mot legitim kritikk, eller «terrorist» brukt om alle motstandere, minner det om Orwells konsept newspeak. Denne bruken av språk for å omdefinere virkeligheten finner vi også i praksis: når journalister målrettes for drap, eller sultkatastrofer forklares bort, brukes ord og narrativ til å forme hva som kan erkjennes som legitimt, og hva som kan bagatelliseres eller ignoreres.

Formålet er det samme: å begrense hvilke tanker som i det hele tatt kan uttrykkes, og dermed forme rammene for virkeligheten.

Hasbara er dermed kraftfull, men ikke allmektig. Den møter stadig sterkere motfortellinger, og digitaliseringen har gitt sivilsamfunn, grasrotbevegelser og uavhengige journalister nye verktøy til å utfordre de etablerte narrativene.

Men også her dukker hasbara opp i form av delegitimering. Protestene omtales som pro-Hamas, krav om våpenhvile framstilles som naive eller antijødiske.

Å analysere hasbara handler ikke om å fornekte jøders rett til trygghet eller å bagatellisere antisemittisme. Tvert imot, reell kamp mot antisemittisme krever at begrepet ikke misbrukes til å beskytte en stats politikk fra kritikk. Når alt reduseres til PR og propaganda, er det til syvende og sist sivile,  i Gaza, på Vestbredden, i Israel og i diasporaen, som betaler prisen.

For lesere, journalister og politikere i Norge betyr dette at vi må forholde oss mer kritisk til kildene våre. Vi må gjenkjenne strategiene, stille spørsmål ved mytene og våge å la andre stemmer slippe til.

Hasbara er ikke bare et fenomen der borte. Det er til stede her, i hvordan vi tenker om Gaza, om palestinere, om krig og fred. Jo tydeligere vi ser det, desto vanskeligere blir det å akseptere at virkeligheten skal forklares bort.

Fremhevet bilde er generert av CoPilot.