Innenfra-perspektivet har også sin sannhet

Det er ikke bare religiøse som kan mene de sitter på den fulle og hele sannheten, også religionsvitere kan falle i samme felle. Utenfra-perspektivet gir analytisk oversikt, men risikerer å overse troens indre mening. Innenfra-perspektivet minner oss om at ekte forståelse krever erfaring, ikke bare teori.

Professor Knut Axel Jacobsen beskriver på en innsiktsfull måte forskjellen mellom innenfra- og utenfra-perspektivet i religionsstudiet. Det er et viktig skille, og hans refleksjon minner oss om at det finnes mange måter å forstå religion på, avhengig av om man står på utsiden og analyserer, eller på innsiden og tror.

Jeg opplevde innlegget som både spennende og lærerikt. Det minnet meg om hvordan dette spenningsfeltet også finnes i studie av min egen tradisjon, islam. Samtidig fikk det meg til å reflektere over hvordan vi, som troende, bør anerkjenne at det samme gjelder for andre religioner: hver tro har sin egen indre logikk, sitt eget språk og sine egne hellige referanser som ikke uten videre lar seg oversette til akademiske kategorier.

Religionsvitenskapen gjør et viktig arbeid ved å systematisere og kontekstualisere religion. Den kan vise oss hvordan tro og praksis formes av historie, kultur og maktstrukturer. Men samtidig reduseres religion da til et objekt for observasjon, noe som skal forstås utenfra. Det gir et analytisk overblikk, men risikerer å miste den dimensjonen som gir religion liv: troens indre mening og erfaring.

Som muslim opplever jeg at islam ikke bare er et system av dogmer eller ritualer, men en levende relasjon til Gud (Allah), forankret i åpenbaring, bønn og fellesskap. Kunnskap (ʿilm) er i denne sammenheng ikke bare noe man har, men noe man blir, en kontinuerlig etisk og åndelig modning. Den typen innsikt kan ikke fullt ut fanges av ytre analyse alene.

Dette er også grunnen til at jeg da dette var den sentrale debatten i Norge, ikke støttet ideen om en norsk imamutdanning. Ikke fordi jeg undervurderer verdien av kunnskap, men fordi en slik utdanning, dersom den forankres i sekulær akademia, uunngåelig vil måtte behandle tro som et studium, ikke som en levd virkelighet. En imam er ikke bare en lærer, men en bærer av en sanad, en åndelig og kunnskapsmessig kjede som strekker seg tilbake til profeten. Den kan ikke etableres gjennom universitetsakkreditering alene.

Jeg ser i dag at mange religiøse miljøer, også utenfor islam, strever med det samme: hvordan bevare den indre dimensjonen av tro når den skal forstås eller undervises i en sekulær kontekst. Jeg forstår og respekterer religionsvitenskapens rolle, den kan hjelpe oss å se sammenhenger og nyanser. Men den må også være ydmyk nok til å erkjenne at ikke all kunnskap kan måles, veies eller teoriseres.

Koranen sier:

“De vet noe om det ytre av livet i denne verden, men de er uvitende om det hinsidige.” (30:7)

For meg oppsummerer dette forskjellen mellom utenfra- og innenfra-perspektivet. Det ytre kan forstås gjennom studier, men det indre må erfares gjennom tro. Utenfra-perspektivet kan beskrive islam, men det kan ikke formidle islam. Det krever tro, språk og forankring i den åpenbarte tradisjonen.