Jubel og fattigmannstrøst

Etter et valg der KrF kom over sperregrensen med et nødsskrik og tangerte sitt nest-dårligste resultat i hele sin historie, blir dette framstilt som en seier og beskrevet med adjektiv som «imponerende».

En av de som er imponert, er Arne Danielsen (DirekteDebatt 18. september). Han må være lettere å imponere enn jeg er. Det «imponerende» valgresultatet kom etter en prosess der partiet gjorde sin mest dramatiske, ideologiske høyredreining i hele sin historie.

«Justeringer i politikken vil alltid kunne føre til noe avskalling. Dette er prisen for fornyelse», skriver Danielsen litt snusfornuftig i sin kronikk. Jeg kan godt stå som representant for denne avskallingen. Etter 35 år som medlem i partiet og 50 år som velger har jeg for min del måttet konkludere med at KrF, slik det framsto i denne valgkampen, ikke er et parti jeg verken kan eller vil støtte, eller være medlem av.

Linjevalget
Det startet med det såkalte linjevalget i 2018, da man etter et landsmøte som var delt omtrent på midten valgte å bryte det mest konkrete valgløftet fra partiet før: Ikke å gå i regjering med FrP. Løftebruddet ble begrunnet med en frekk bløff fra daværende nestleder Ropstads side om en «historisk sjanse» til å endre abortloven i restriktiv retning.

Dette baserte han på noe uforpliktende pludring mellom ham selv og daværende statsminister Erna Solberg; hun som skrev seg inni historien som leder av i alt fire ulike regjeringsallianser, bare i løpet av én stortingsperiode.

FrP
Når det gjelder den kritiske holdningen KrF tradisjonelt har hatt til FrP, har Danielsen denne analysen: «Her henger det fortsatt igjen gamle fordommer. FrP har de siste årene modernisert seg og kvittet seg med flere av de tidligere kontroversielle elementene – både politisk og på annen måte».

FrP er, sammen med Venstre, det eneste partiet i norsk politikk som vil åpne for aktiv dødshjelp. Det er en del av partiets program fremdeles. Er det «gamle fordommer» å være kritisk til en slik politikk. Og partiet ledes fortsatt av hun som gjorde «imam-sleiking» til et ord i norsk retorikk. Hvis avstanden mellom KrF og Frp er blitt mindre, er det ikke fordi FrP har moderert seg.

Danielsen synes det er «underlig» at KrF-ere kan være kritiske til et regjeringssamarbeid med FrP, all den tid partiene satt i samme regjering en kort tid for seks år siden. Da har han tydeligvis ikke fått med seg at det samarbeidet ble vedtatt av et landsmøte delt på midten, et landsstyre som var delt på midten og godkjent av en stortingsgruppe som var delt på midten.

Han vet sikkert ikke heller at FrP gikk ut av denne regjeringen fordi den et øyeblikk viste noe som kunne minne om gammel KrF-politikk i et spørsmål om flyktninger. I det som framstår som en nokså nyomvendt iver, ser det også ut til at han heller ikke har fått med seg at FrP ikke ville ha KrF med i den «borgerlige» regjeringen som valget gjorde at vi heldigvis ser ut til å bli spart for.

Ideologi
Danielsen har også noen tanker rundt begrepet kristendemokratisk ideologi som er mer europeiske enn norske. I den forbindelse daterer han refleksjoner rundt slektskapet mellom kristendemokratisk ideologi og sosialdemokratisk til linjevalgdebatten i 2018. Dette er rett og slett kunnskapsløst. Det slektskapet har vært et tema i de ideologiske samtalene internt i KrF gjennom store deler av partiets historie; selv har jeg deltatt i den siden tidlig 1990-tall.

Illustrasjon: KrFs nye logo via Wikimedia Commons