Muslimhat rammer kvinner dobbelt

Mitt navn er Imen Hasnaoui. Jeg er leder i en av Norges mest aktive moskeer. Og jeg er kvinne. I over ti år har jeg stått i front for dialog og samfunnsdeltakelse. Samtidig har jeg vært mål for muslimhat som retter seg mot kroppen min, rollen min og morskapet mitt.

Jeg har blitt spyttet på i åpen gate. Jeg har blitt dyttet ut i veibanen og forsøkt kjørt ned. Etter kronikker og medieopptredener har truslene kommet i sosiale medier. Den mest belastende hendelsen skjedde midt på dagen på Tjuvholmen, da jeg og barna mine ble forsøkt dyttet ut i sjøen.

Jeg anmeldte. Saken ble henlagt uten oppfølging. Senere fikk jeg høre at den burde vært undersøkt nærmere, og at jeg skulle fått tettere oppfølging. I mellomtiden hadde vi allerede endret livene våre: Jeg tar ikke lenger kollektivtransport. Jeg kjører bil overalt. Jeg har trukket meg tilbake fra debatter og har begrenset mitt samfunnsengasjement – ikke fordi jeg selv ønsker det, men av hensyn til barnas trygghet.

Dette handler ikke bare om meg. Når kvinner med synlige religiøse markører blir mål for hat og vold, krymper ytringsrommet. Demokratiet mister stemmer. Vi som står i frontlinjen for dialog og fellesskap trenger beskyttelse – ikke bare mot vold, men mot systematisk likegyldighet.

Barrierer i arbeidet mot muslimhat

Den første barrieren er manglende gjennomføring og ansvar. Mange tiltak i regjeringens handlingsplan mot muslimfiendtlighet er gode, men uklare: Hvem eier dem? Hvem har budsjettansvar? Hvem står til ansvar når lite skjer? Det hjelper lite med fine ord hvis det ikke følger midler, struktur og målbare resultater.

Den andre barrieren er ressursmangel. Organisasjoner som jobber mot hatkriminalitet og diskriminering gjør et enormt arbeid på frivillig basis. Mange av oss bruker fritid og egen trygghet for å holde dialogen i gang. Men vi kan ikke leve av symbolsk anerkjennelse. Vi trenger forutsigbar finansiering for å kunne beskytte, undervise og bygge tillit.

Den tredje barrieren handler om språk og kultur. Muslimhat blir ofte pakket inn som «religionskritikk» og dermed bagatellisert. Men dette er ikke teologisk uenighet. Det er fysisk vold, trakassering og digital forfølgelse som skremmer kvinner ut av offentligheten. Når hat forkles som ytringsfrihet, mister vi evnen til å sette grenser for anstendighet.

Den fjerde barrieren er kjønnet sårbarhet. Kvinner som bærer hijab, eller som står synlig i religiøse roller, rammes dobbelt – både som kvinner og som muslimer. Denne dimensjonen må løftes tydeligere i planens oppfølging. Tiltakene må tilpasses virkeligheten til dem som faktisk står i front som mødre, ledere og samfunnsbyggere.

Til slutt trenger vi tillit. Mange i muslimske miljøer har opplevd at planer og initiativer har kommet og gått uten reell endring. For å bygge tillit må oppfølgingen være åpen, måles og rapporteres jevnlig. Og vi må få være med – ikke bare som målgruppe, men som medaktører.

Konkrete tiltak for forebygging

Først politiet. Vi trenger bedre opplæring i å gjenkjenne og følge opp hatkriminalitet. Når politiet viser at de tar sakene på alvor, bygger det tillit og flere tør å anmelde. I dag lar mange være, fordi de tror det ikke nytter. Det må endres. Hver anmeldelse som ikke blir tatt på alvor, sender et signal til hele miljøet om at rettsstaten ikke ser oss.

Deretter offentligheten. Myndigheter, medier og plattformer må ta et mye større ansvar for det digitale hatet. Vi trenger raskere reaksjon på trusler og hatefulle ytringer, og støtte til dem som blir rammet.

Politikere har et særlig ansvar for å sette tonen. De må bruke de samme ordene om muslimhat som de bruker om rasisme og antisemittisme. Det er vanskelig å huske at noen toppledere i de største partiene har tatt tydelig til orde mot hatet som rammer muslimer – uten å blande inn andre temaer.

Det hevdes ofte at muslimske ledere må ta mer ansvar. Men myndighetene legger ikke til rette for at vi skal kunne ta det ansvaret. Uten trygghet, støtte og oppfølging blir det umulig å stå i front. Dette handler ikke om særbehandling, men om likebehandling. Muslimhat må møtes med samme tydelige motstand som all annen hat og rasisme.

Styrket samarbeid og samhandling

Det handler ikke om flere prosjekter, men om å koble sammen dem som allerede gjør jobben – og gi dem støtte og struktur.

Jeg foreslår faste samarbeidsmøter mellom politiet og moskeene, ikke bare etter hendelser, men jevnlig. Der kan vi utveksle informasjon, bygge tillit og drøfte forebygging.

Vi bør også ha et nasjonalt kontaktpunkt som samler erfaringer fra muslimske organisasjoner, kvinnegrupper og sivilsamfunn, og som rapporterer direkte til myndighetene.

I tillegg må mediene inviteres inn i dette samarbeidet. De har en nøkkelrolle i hvordan muslimske kvinner blir fremstilt – og hvordan hatet får feste.

Barrierer i hverdagen

Den største barrieren i hverdagen er manglende oppfølging. Når vi melder fra om trusler eller hat, blir sakene ofte henlagt. Det sender et signal om at våre liv og vår trygghet ikke teller like mye.

Den andre barrieren er mangel på ressurser. Vi bruker frivillig tid og egne midler for å drive forebygging, mens hatet vi møter er profesjonelt organisert og konstant.

Den tredje barrieren er frykt og slitasje. Mange av oss står i dette uten beskyttelse, uten støtte, og med trusler rettet mot oss og barna våre.

Til slutt: manglende anerkjennelse. Vi blir bedt om å «ta ansvar», men får sjelden verktøyene og tryggheten som trengs for å gjøre det.

Vi ønsker ikke sympati – vi ønsker handling. Alt vi ønsker, og krever at muslimhat tas på samme alvor som andre former for hat og diskriminering.

Fremhevet bilde er generert av CoPilot.