Religiøse liker ikke alltid religionsvitenskapelige perspektiver

Det kan være stor avstand mellom det religionshistorikere finner ut, og den oppfatning religiøse eller åndelige grupper har om seg selv og sin historie. På Direktedebatt.no finner vi et slikt eksempel.

I religionsvitenskapen skiller vi gjerne mellom utenfra- og innenfra-perspektiv. Det er ikke uvanlig at tilhengere av en religiøs eller åndelig lære ikke kjenner seg igjen i religionsvitenskapens beskrivelser – selv om det motsatte selvfølgelig også kan være tilfelle. Noen ganger kan de mislike måten de fremstilles på fordi det kan føles truende for helligheten. Innenfra- og utenfra-perspektivet danner ofte to helt ulike diskurser, og det kan være stor avstand mellom det religionshistorikere finner ut, og den oppfatning religiøse eller åndelige grupper har om seg selv og sin historie.

Innenfraperspektiver på kant med utenfraperspektiver

For noen år siden i forbindelse med arbeidet med Brill’s Encyclopedia of Sikhism (nå ferdig og utgitt i to bind på forlaget Brill) besøkte jeg sikh-historikere ved Punjabi University i Patiala, Punjab. Der ble jeg fortalt at historisk forskning på sikhismen starter 1708 (da den tiende guruen Gobind Singh (f. 1666) dør). Alt før det, fra Guru Nanak (1469-1539) til Gobind Singh var hellig historie, som historikere ikke skulle røre ved.

Et spesifikt innenfra-perspektivet hadde her satt premissene for kunnskap om sikhismens guruer, også i en universitetskontekst. Typisk er det ofte hagiografiske fremstillinger som dominerer i fremstillingen av dem.

Den økende verdensomspennende tilstedeværelsen av hinduismen

Bjørn Pettersens omtale av noen sider av kapittel 2 i min bok Hinduism in the World (Routledge 2025) på Direktedebatt.no synes å være et lignende eksempel. Boken handler om den økende verdensomspennende tilstedeværelsen av de religiøse tradisjoner som med et samlenavn kalles hinduismen. India, der flertallet av hinduer kommer fra, er verdens mest folkerike land, snart 1,5 milliarder og det er stor migrasjon til andre land. Det er mange hinduer i verden. I tillegg er det mange fra andre land, særlig vestlige, som konverterer til hinduismen eller følger hinduismen på andre måter.

Mindre kjente eksempler i studiet av hinduismen

Boken handler om hinduismen utenfor India og om noen verdensomspennende hinduistiske fenomener. Et kapittel er om hvordan helligstedstradisjonene har ekspandert til å omfatte hele verden, med hinduiske pilegrimssteder og hindu pilegrimsferd i USA, England, Malaysia, Mauritius, Fiji med mer og hvordan landskap og stedsnavn hindufiseres. Andre kapitler handler om den verdensomspennende Ilam Tamil hindu diasporaen og konvertitter til Ilam Tamil hinduismen; om shakta-hinduismen i Europe; om hindu misjonering og hindunasjonalisme; samt et kapittel om hindu-guruer som har migrert for å spre sin lære utenfor India, et fenomen som i boken kalles “spiritual migration”.

De mest kjente eksempler på dette er kanskje Paramahamsa Yogananda og Bhaktivedanta Prabhupada. Boken presenterer mindre kjente eksempler i studiet av hinduismen i verden. Forskningsfeltet domineres av amerikanske forskere, men siden jeg er basert i Europa, ville og kunne jeg bruke andre eksempler enn det amerikanerne bruker. Som det står i Routledge sin presentasjon av boken: “The different chapters of the book present new case studies based on historical and ethnographic research that expand on the empirical material typically used to generalize about Hinduism in the world and emphasize diversity.”

En utvidet forståelse av den første guruen i Europa

I kapittelet om “spiritual migration” skriver jeg om Shivnarayana Paramahamsa (1840?-1909), en hindu guru i Bengal (men som var fra Benares) som hadde flere kjente disipler: 1) Mohini Mohan Chatterjee (1858 – 1936), som, før han ble en disippel av Shivnarayana Paramahamsa var en av de første hinduer som forkynte i USA, på midten av 1880-tallet (og la noe av grunnlaget for Vivekanandas suksess i USA noen få år senere). Som også skrev ned læren til Shivnarayana Paramahamsa. 2) Gurudev Kalicharan (1860-1938) som grunnla en ny religion, Brahma Dharm (som ikke må forveksles med den mer kjente Brahmo Samaj) basert på læren til Shivnarayana Paramahamsa. Denne læren forkynte han til Bodo-stammen som er en folkerik urfolksgruppe i den indiske delstaten Assam. Dette ble grunnlaget for en etnisk mobilisering av bodoene som senere førte til opprettelsen av Bodoland Territorial Region (BTR). 3) Sri Ananda Acharya (1881-1945), som slo seg ned i Norge og bodde i Alvdal fra rundt 1917 til 1945. Ingen har tidligere skrevet noe om Mohini Mohan Chatterrjee, Gurudev Kalicharan og Ananda Acharya som disipler av den samme guru. Jeg tror ingen har tenkt tanken om at de på et vis hørte sammen. Likevel, de tre var gurubhai-er, guru-brødre, dvs. disipler av den samme guru. Dette utvider forståelsen av Ananda Acharya. Shivnarayana Paramahamsa hadde en på mange måter uvanlig lære.

Noe som ikke helt stemmer

I boken bruker jeg kunnskap om Shivnarayana Paramahamsa og disippelbrødrene til å si noe om Ananda Acharyas bengalske bakgrunn som ikke allerede er kjent. Ananda Acharya var den første hindu guru som slo seg ned i Europa. Jeg ønsker ikke her å gjenta det som står i boken. Jeg kan nevne at Ananda Acharya tilegnet svært mange av sine tidlige bøker til sin guru, og i en bok avsluttet han til og med hvert kapittel med å identifisere seg som Shivnarayana Paramahamsas disippel. Foredragsserien han holdt ved Stockholms Universitet ble avsluttet med en fortelling om hvordan han traff sin guru Shivnarayana Paramahamsa.

I hinduismen er det å være disippel av en guru både en alvorlig forpliktelse og en måte å få legitimitet. Jeg har studert Ananda Acharya sine mange tekster. Jeg har også lest det lille som har vært skrevet om han av fagfolk. Der hans guru, eller til og med det at hadde en guru ikke nevnes, og han fremstilles som en Advaita Vedantin, nærmest liknende Vivekananda. Men jeg har ikke fått en slik fremstilling til å stemme. Ananda Acharya hadde ikke tilhørighet i noen tradisjonell Hindu sampradaya. Jeg prøvde derfor å finne ut hvor læren hans kunne komme fra. Shivnarayana Paramahamsa er en del av det bildet. Det er mange likheter. Men det var selvfølgelig mange andre påvirkninger også. Siden jeg tolker Ananda Acharya innenfor rammen av hinduismens verdensekspansjon, er jeg i boken også opptatt av hvilket bilde av India han formidler og hvorfor.

Trospåstander i parentes

Arven etter Ananda Acharya ble forvaltet av Einar Beer (1887–1982). Som var hans viktigste disippel, og deretter av Bjørn Pettersen som sto Einar Beer nær. Dessverre er det sånn at selv om disiplene oppfatter guruen Ananda Acharya som guddommelig, er han for de fleste andre bare et vanlig menneske, og i religionsvitenskapen studerer vi ham slik, og setter eventuelle trospåstander i parentes

Arven etter Ananda Acharya er også sammensatt. Ananda Acharya begynte i 1928 å tro at han var Buddha, og forkynte at hans egentlige navn var Tathagata Amoghasiddhi Maitreyya Buddha. Samt at Einar Beer var en gjenfødsel av Sariputra (en berømt disippel av Buddha). Ananda Acharya la mindre vekt på dette i de siste årene av sitt liv. For Beer forble han Buddha, og Beer fortsatte å kalle seg buddhist resten av livet. Beer ble for eksempel i media på 1960-tallet omtalt som Norges eneste buddhist. Ananda Acharya-tradisjonen benekter ikke denne delen av historien, men betrakter det nå som et avvik, og tilknytningen til hinduismen er dominerende.

Religionsvitenskapen skal ikke være talerør for tilhengere

Med sitt innenfraperspektiv på saken og som tilhører har Pettersen selvfølgelig rett til å tro på hva han vil og holde fast på sin egen hagiografiske fremstilling. Men, kritisk forskning på religion skal ikke bare gjenta hagiografier eller være et talerør for tilhengere, men prøve å forstå bredere historiske sammenhenger og sosiale og kulturelle påvirkninger og årsaker. Det er som sagt ikke uvanlig at tilhengere av en religiøs eller åndelig lære ikke kjenner seg igjen i religionsvitenskapens beskrivelser. Derfor kan de noen ganger mislike måten de fremstilles på i kritiske studier av religion, fordi deres eget innenfra-perspektiv er så annerledes.

Foto: Knut Jacobsen av Magnus Halsnes, t.h. Av Kai Erik Westergaard