Selektiv hukommelse og dobbeltmoral

Når Israel-forsvarere anklager andre for «selektiv moral», bør de først se seg selv i speilet.

Det kan virke som Jan Benjamin Rødner i sitt innlegg «Selvskading og selektiv moral» (publisert i Vårt Land, 17. september) forsøker å vri debatten om Oljefondets investeringer til å handle om «venstresidens sinnelagsetikk». Men det han egentlig forsvarer, er fondets rett til å tjene penger på okkupasjon, apartheid og folkerettsbrudd.

Investeringer har konsekvenser
Rødner hevder at «ikke en krone går til Israels krigføring». Det er en forenkling som grenser til villedning. Når Oljefondet investerer i selskaper som leverer våpen, overvåkningsteknologi eller infrastruktur til Israel, bidrar dette økonomisk til okkupasjonen. Investeringer er aldri nøytrale; de sender signaler og har reelle effekter på menneskerettigheter.

I teksten til Rødner fremstår det som om fondet bare skal jage høyest mulig avkastning. Men Oljefondet har i flere tiår hatt klare etiske retningslinjer, mot tobakk, klasevåpen, atomvåpen, barnearbeid og grove menneskerettighetsbrudd. Å hevde at det er «godhetsposering» å trekke seg ut av selskaper som medvirker til brudd på folkeretten, er tullprat. Det handler om å praktisere de prinsippene Norge selv har vedtatt. Samtidig handler det også om å minimere risiko for omdømme.

Oljefondet som bjellesau
Fondets størrelse og Norges globale posisjon gjør det til en bjellesau i finansmarkedet. Når vi trekker oss ut av selskaper på grunn av etiske hensyn, følger andre investorer etter, enten fordi de deler vurderingen, eller fordi de frykter konsekvensene. Å påstå at Norges investeringer ikke spiller noen rolle, er rett og slett feil. Det at proisraelske krefter er såpass nervøse over et slikt uttak sier også noe om at de er klare over at det faktisk spiller en rolle.

Jeg må også si noe om FN: Folk som støtter Israel minner gjerne om at FN opprettet Israel i 1947. Men når FN i tiår fordømmer Israels folkerettsbrudd, bosettingspolitikk og krigsforbrytelser, blir institusjonen plutselig ubrukelig. Dette er en bemerkelsesverdig selektiv bruk av internasjonale autoriteter.

Ikke antisemittisme
Å antyde, slik Rødner gjør i sin tekst, at kritikk av Israels politikk er antisemittisme («No Jews, no News») er både uredelig og farlig. Det er en effektiv måte å kneble legitime etiske spørsmål på, samtidig som det bagatelliserer den reelle kampen mot jødehat.

Dette handler ikke om «venstresidens moralposering». Det handler om å ta ansvar for Norges handlinger og sikre at Oljefondet ikke bidrar til apartheid og okkupasjon. Å sette menneskerettigheter foran profitt er ikke selvskading, det er moralsk integritet. I lengden styrker det også legitimiteten, omdømmet og profitabiliteten til fondet.