Å vite hvem man velger – vite hva man får

De siste par dagene har en plakat fra valgkampen i 1977 dukket opp i tankene. Plakaten viste daværende statsminister Odvar Nordli og teksten: «Du skal vite hvem du velger». Av en eller annen grunn føles uttrykket aktuelt igjen.
I den grad Nordli hadde noen utfordrere ved dette valget, var KrFs Lars Korvald det nærmeste man kom, selv om han aldri ble formelt lansert som statsministerkandidat. Kåre Willoch ble nok også nevnt, men det var mest for å ha nevnt ham. Flertallet av velgerne fulgte rådet fra plakatene, selv om jeg ikke var en av dem. Valget i 1977 var det første stortingsvalget jeg virkelig fulgte med i opptellingen av, fra min observasjonspost som leder for Frelsesarmeens menighet i Nannestad, på Romerike.
Resultatet ble et brakvalg for Arbeiderpartiet, med 42, 3 prosents oppslutning og 14 nye mandater. Noen øyeblikk kunne det se ut til at partiet ville få rent flertall alene. Det ville ha vært noe partiet ikke hadde hatt siden valget 20 år tidligere, i 1957. Man var nesten der man hadde vært før valget i 1973, som ble en gedigen nedtur etter folkeavstemningen om EF (som det ennå het) året før. Valgresultatet ble også tolket som en stor, personlig triumf for statsministeren. Førstesida i Dagbladet dagen etter valget viste en jublende statsminister som hadde kastet jakka og strakte hendene i været: «Denne natta glømme je itte!» Velgerne hadde talt og valgt en sindig hedmarking.
Dette ligger snart 50 år tilbake i tid, men dagens situasjon har paralleller til denne. Også i 2025 har velgerne en valgmulighet der de på den ene siden vet hva man får og hvem man får. Alternativet – i den grad det kan kalles «alternativ» – er et konsept der det ikke bare er uklart hvem man får, men i enda større grad hva man får. Det man vet, er at det er snakk om en allianse – hvis det kan kalles «allianse» – der det er full krangel mellom fire partier som ikke er enige om annet enn at de gjerne vil danne regjering.
Opposisjonspartiene tedde seg tross alt litt klokere i 1977. I april det året hadde de tre daværende partilederne Erling Norvik (H), Gunnar Stålsett (Sp) og Kåre Kristiansen (KrF) kommet sammen til «sonderinger» og avgitt en viljeserklæring om at de tre partiene skulle danne regjering sammen etter valget, dersom resultatet ga grunnlag for det. Dette fulgte de sammen partiene opp med en omfattende fellesmerknad til det langtidsprogrammet som regjeringen Nordli fremmet, og som ble behandlet i Stortinget i juni. Samtidig presiserte de tre partiene at de gikk til valg som tre selvstendige partier, og merknadene kunne verken kalles et program eller en regjeringsplattform, noe statsministeren da også utfordret dem på i debatten.
Velgerne ikke bare visste hvem de fikk – de visste også hvem de ville ha – og valgte det, selv om det ble en spennende valgnatt. Dagen etter valget vippet flertallet først i borgerlig retning, for så dagen etter å vippe tilbake til det VGs «Laffen» kalte «Nordli bris».
Idet dette skrives er det bare målingene som vipper, fra klar «rød» seier den ene dagen til dødt løp den neste. Man får bare si «Godt valg».
Valgplakaten er hentet fra Oslo Arbeiderpartis Facebook-side 6. februar 2013.