Netanyahu’s Rubicon – og min tvilrådighet
Å forsvare Israel er ikke alltid like lett.
Har siden jeg som ung, da jeg tilbrakte et år på kibbutz, og alle år siden vært blant Israels forsvarere. Ikke på autopilot, men når jeg har ment at det har vært riktig. Og det har vært ofte. Ikke fordi jeg er apologet, men fordi den andre siden er så fanatisk, så ensporet og så aggressiv at det ville vært en utilgivelig unnlatelsessynd og ikke ta til motmæle. Og så vil de på den andre siden mene at det er Israel-vennene som er apologeter. Joda, de finnes absolutt.
Hundre prosent ren
Har i disse debattene, som best jeg har kunnet, forsøkt å klamre meg til toppen av gjerdet for om mulig å kunne skue til begge sider. Dette for å unngå å havne i ei av grøftene der mange befinner seg. Det har ført til mye kjeft – fra begge sider. Espen Goffeng er edruelig. Som tidligere Ship to Gaza-deltaker skriver han: “Om man er 100% ren i sine meninger om sidene i denne konflikten, da er man en fanatiker. No less.” Han har 100% rett.
For meg har det ikke vært vanskelig å forsvare Israels rett til sitt eget land – både historisk og politisk. Altså det landet de har. Hvor grensen skal gå, er noe vanskeligere. Palestinerne på sin side fikk muligheten til å forhandle fram en mulig løsning for en egen stat – eller i hvert fall begynnelsen for en egen stat, men Arafat sa nei – på vegne av alle palestinere. Og blant annet derfor står man der man står i dag.
Som så mange andre har jeg forsøkt å holde meg oppdatert, følge med og å lese det jeg kommer over om konflikten. Jeg mener at jeg slik har en del kunnskap om den. Men det er ikke noe poeng i seg selv. Det kommer det ikke noe ut av det. Det blir bare enda en ørkesløs debatt.
Brennende fakkel
Om den pågående konflikten mener jeg at det som faktisk hadde de fleste elementer av folkemord i seg – altså terroren 7. oktober – uvilkårlig ville føre til det vi har sett skje. Hamas heiv en brennende fakkel opp i ei megatønne med krutt.
Noen dager etter terroren og før Israel gikk inn i Gaza publiserte jeg et innlegg i Klassekampen der jeg beklaget det uunngåelige som ville og måtte skje, samtidig som jeg var kritisk til Netanyahu med Ben Gvir og andre ekstremister i regjering, og at det kunne skape en utvikling som verken Israelere flest eller vi, Israels venner, ville mene var riktig.
På den annen side er det Hamas palestinernes vrede i første rekke burde rettes imot. Krigen er en villet handling fra Hamas. De visste at de ikke hadde noe å stå imot med i den konvensjonelle krigen som de selv igangsatte. Men det var heller ikke deres strategi. De ville skaffe ammunisjon til propagandakrigen. Det har de lykkes med. Den krigen har de allerede vunnet.
Selv om vi ikke kan stole på Hamas sine tall for drepte – og den imponerende bokføringen – særlig antallet drepte kvinner og barn, og hvor det ikke er oppgitt noen tap av Hamas-krigere, som hele tiden har vært Israels mål – og som de trolig har lykkes med, så er det som har skjedd vært forferdelig – like mye for oss Israel-venner som for palestinaaktivister.
Rubicon
Den siste utviklingen på Gaza og Netanyahus plan om enda en gang å fordrive de arme menneskene fra Nord-Gaza og å samle dem i sør, og med antydninger om en plan for en mulig varig etablert kontroll på store deler av Gaza, har Netanyahu og våpendragerne ytterst til høyre, Ben Gvir og Bezalel Smotrich trådt over en rød linje – eller krysset Rubicon. Trolig folkerettslig, men også for hva vi, Israels venner kan forsvare. Og så vil det mest sannsynlig resultere i en sikker død for de gjenværende gislene.
Mange mener at Netanyahu synes å være villig til ofre alt for å bevare makten på ekstremistenes nåde for slik å unngå å måtte stå til rette for de anklager som er rettet imot ham. Når det gjelder de strategiske valgene, er kritikken mot ham blitt stadig sterkere, og den kommer fra svært kompetent hold. Blant disse er Moshe Yalon, tidligere forsvarssjef og forsvarsminister i Netanyahus regjering og nylig pensjonert sjef for Shin Beth, Ronen Bar.
En viktig forutsetning for å være en ekte venn er å være ærlig.
Bildet krediteres: Avi Ohayon / Government Press Office of Israel, CC BY-SA 3.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons
Takk for et ærlig og reflektert innlegg – jeg satte pris på å lese det, selv om vi nok kommer fra svært ulike ståsteder. Men det er viktig at også de som tradisjonelt har støttet Israel, nå stiller kritiske spørsmål og bidrar til en mer nyansert samtale.
Du peker med rette på Netanyahu som en sentral aktør i dagens situasjon. Hans rolle i å undergrave fredsprosessen etter Oslo-avtalene er godt dokumentert, og det er både interessant og urovekkende hvordan han selv har omtalt dette som en bragd.
Samtidig er det avgjørende at vi løfter blikket og ser utover enkeltpersoner. For å forstå dagens tragedie, må vi analysere de strukturelle og historiske forholdene som har gjort den mulig.
Israels politikk overfor palestinerne har i tiår vært preget av ulovlig okkupasjon, kontinuerlig bosettingsutvidelse og gjentatte brudd på folkeretten. Dette har ikke bare skapt en permanent unntakstilstand for millioner av mennesker – det har også undergravd mulighetene for en rettferdig og varig fred.
Det er nettopp disse strukturene – og den systematiske dehumaniseringen de fremmer – vi må tørre å rette søkelyset mot. Det gjelder både på politisk, militært og samfunnsnivå.
Når et samfunn gradvis fratar en hel befolkning deres menneskelighet, blir overgrep – enten det handler om vold, tortur eller seksuelle overgrep mot fanger – ikke bare mulig, men i enkelte tilfeller akseptert og til og med fremmet. Israel er ikke alene om dette. Vi har sett lignende mønstre i andre konflikter – senest med amerikanske soldaters behandling av fanger i Irak og Afghanistan.
Dette handler ikke om å demonisere israelere som folk, men om å rette kritikken dit den hører hjemme: mot en systemisk undertrykkelse og en politikk som har gjort dehumanisering til en del av normalen.
Enig i det du skriver – også når det gjelder det som skjer på Vestbredden med bosettingspolitikken og bosetternes trakassering og forfølgelse av palestinere. Men palestinerne er ikke bare et offer for Israels overgrep. De er også i stor grad et offer for egne lederes vanstyre. De gjennomkorrupte og nepotiske selvstyremyndighetene og islamistene i Hamas. Begge styrer autoritært og udemokratisk – med forfølgelse, vilkårlige fengslinger og tortur. Hamas på sin side har styrt Gaza på en svært brutal måte, og de har bevisst provosert Israel og slik påført sivilbefolkningen store lidelser – gjentatte ganger. Et annet eksempel på palestinerens ulykke er at de av vestlige ideologiske interesser er blitt gitt en “evig” flyktningstatus. Dette er beskrevet her: https://direktedebatt.no/yarmouk/
Støtte til staten Israel og til jødenes rett til å bo i deres historisk hjemlandet er IKKE det samme som å støtte Netanyahu og det hans regjering driver med.
Mitt poeng er at jeg ikke kan støtte Netanyahu og hans mest ekstreme samarbeidspartnere. Dette til tross for at jeg er venn av Israel – eller kanskje like gjenre på grunn av at jeg er en venn av Israel.