Tilgi dem ikke, de vet hva som skjer

Da Greta Thunberg nylig fortalte Aftonbladet om hva hun ble utsatt for etter å ha blitt tatt til fange av israelske styrker under Sumud-flotiljen, handlet det om mer enn én aktivist. Hun beskrev å bli slått og sparket, fratatt vann i timevis, kalt “hore” på svensk, og tvunget til å kle av seg mens vaktene filmet og tok selfier.

Shoaib Sultan
Styremedlem, BDS Norge

Det som gjør vitnesbyrdet hennes ubehagelig å lese, er ikke bare det som skjedde med henne, men det hun selv påpeker i intervjuet: “Dette viser at hvis Israel, med hele verden som ser på, kan behandle en kjent, hvit person med svensk pass på denne måten, kan du bare tenke deg hva de gjør med palestinere bak lukkede dører.”

Svaret finnes, dokumentert i detalj og uavhengig av Thunbergs sak, i to rapporter fra den israelske menneskerettsorganisasjonen B’Tselem: Welcome to Hell (2024) og oppfølgeren Living Hell (januar 2026). Dette er ikke propaganda fra en fiendtlig utenlandsk part. B’Tselem er en israelsk organisasjon som i årevis har dokumentert brudd på menneskerettighetene, også når det har vært upopulært i eget land.

Det Thunberg beskrev, tvungen avkledning, filming, ydmykelse, er ikke en isolert hendelse. Det er, ifølge B’Tselems vitnesbyrd fra nylig løslatte palestinske fanger, en systematisk praksis: fanger som filmes nakne, tvinges til å “be om unnskyldning” for forbrytelser de ikke har begått, og synge israelske nasjonalsanger. Det hun opplevde i noen dager, er hverdagen for tusenvis av andre, i årevis.

Tallene bak

Rapportene legger fram tall som er vanskelige å lese fort forbi. Ved utgangen av september 2025 holdt Israel over 10 800 palestinere definert som “sikkerhetsfanger”, mer enn en dobling siden krigens start. Over 3 500 av dem er såkalte administrative fanger, fengslet uten tiltale og uten mulighet til å forsvare seg mot noen anklage overhodet. Minst 84 fanger med kjent identitet har dødd i israelsk varetekt siden oktober 2023. Israel har bare utlevert fire av kroppene og blokkerer systematisk uavhengige obduksjoner.

Vitnesbyrdene beskriver et gjenkjennelig mønster: seksualisert vold, deriblant tvungen penetrering med gjenstander, elektrosjokk mot kjønnsorganer, hunder brukt som våpen mot nakne fanger, systematisk sult og tørst som pressmiddel, og medisinsk behandling bevisst nektet inntil skader blir permanente. En 17 år gammel gutt, Walid Ahmad, døde i Megiddo-fengselet i mars 2025. Obduksjonen familien fikk gjennomført, viste alvorlig underernæring som medvirkende dødsårsak.

Voldtekt som PR-problem

I juli 2024 ble en palestinsk fange på militærbasen Sde Teiman utsatt for en så brutal seksualisert voldtekt at han ble innlagt med punktert lunge, brukne ribbein og alvorlige indre skader. Da militæret arresterte soldater mistenkt for overgrepet, stormet høyreekstreme demonstranter selve militærbasen for å forsvare dem, med flere sittende ministre, deriblant Itamar Ben Gvir, som offentlig tok soldatenes side. I mars 2026 henla militæret hele tiltalen.

Den som sørget for at video av overgrepet ble kjent, var forsvarets øverste militærjurist, generalmajor Yifat Tomer-Yerushalmi. Hun innrømmet lekkasjen, gikk av i november 2025, og ble deretter selv arrestert og siktet for maktmisbruk. Statsminister Netanyahu kalte lekkasjen “det alvorligste PR-angrepet Israel har opplevd siden opprettelsen av staten”. Les det igjen. Ikke voldtekten, lekkasjen av bevisene for den.

Krokodiller som sikkerhetstiltak

Mens dette har pågått, har Ben Gvir, ministeren med ansvar for fengselsvesenet, arbeidet med å gjøre forholdene enda verre, som uttalt politikk. Det er fristende å kalle ham en tegneserie-skurk, om det ikke var for at politikken hans er reell og konsekvensene dødelige. Sist høst lanserte han et forslag om å grave en vollgrav fylt med nilkrokodiller rundt en fløy i Ketziot-fengselet i Negev. For å gjøre dette lovlig omklassifiserte miljøvernminister Idit Silman krokodiller fra “fredet dyr” til “forvaltet dyr”, stikk i strid med faglige råd fra Israels eget natur- og parkdirektorat.

Byggingen av en 170 meter lang grav startet i sommer, finansiert med 21 millioner shekel i skattepenger. En israelsk domstol har nå, i august 2026, midlertidig stanset overføringen av selve krokodillene etter søksmål fra en dyrevernorganisasjon, ikke fra noen som reagerte på hva forslaget betyr for menneskene det retter seg mot, men av hensyn til dyrenes og de ansattes sikkerhet. Dehumaniseringen av palestinere fra Gvir er direkte uttalt: “Det er folk som ikke er verdig et liv. De burde ikke leve. De er ikke en gang mennesker.”

Kan ikke unngås

Utfordringen er ikke lenger å dokumentere. Den er å forklare hvorfor vi likevel ikke reagerer.

De færreste vil si høyt at de aksepterer tortur, seksualisert vold og bevisst sult som virkemidler mot fanger. Likevel er nettopp dette hva store deler av vestlig politikk og opinion i praksis har akseptert i over to år, gjennom taushet, gjennom å behandle det som en beklagelig bivirkning av krig snarere enn en villet politikk, og gjennom å stille strengere krav til dokumentasjon når offeret er palestinsk enn når det er noen vi lettere kjenner oss igjen i.

Tankeeksperimentet er enkelt, og ubehagelig: hadde denne dokumentasjonen, navngitte vitner, en israelsk menneskerettsorganisasjons egne rapporter, en militærjurists innrømmelse, en sittende ministers egne uttalelser om politikken sin, kommet fra en annen stat, ville den vestlige reaksjonen vært øyeblikkelig og unison. Vi ville ikke ventet på enda en rapport, enda et vitnesbyrd, enda en bekreftelse. Vi ville handlet.

Det er her boikott-, desinvesterings- og sanksjonsbevegelsen (BDS) blir noe mer enn en symbolsk protest. Når B’Tselem selv skriver at overgrepene ikke skjer i skjul, men “settes på offentlig display” av en minister som bruker torturforhold som PR, når militæret henlegger tiltale mot dokumenterte voldtektsmenn mens den som avslørte dem blir arrestert, og når statlige midler bevilges til krokodillegraver framfor til å overholde en høyesterettsdom om sultepolitikk, da er dette ikke et system som kan reformeres innenfra. Det er et system som demonstrerer, gang på gang, at det ikke reagerer på annet enn ytre press.

BDS-bevegelsen bygger på nøyaktig den logikken sør-afrikansk apartheid til slutt måtte bøye seg for: at når et lands egne institusjoner, domstoler, politikere og opinion normaliserer systematisk umenneskeliggjøring av en befolkningsgruppe, må presset komme utenfra, gjennom økonomiske og politiske kostnader landet faktisk merker. Det er ikke tilfeldig at B’Tselem selv i rapporten peker på at internasjonale aktører “så langt har avstått fra å gripe effektivt inn”, og at det nettopp er denne passiviteten som gjør at den systemiske torturen kan fortsette.

Å støtte BDS er ikke å ta stilling i hele den israelsk-palestinske konflikten. Det er å svare på et konkret spørsmål: hva gjør man når dokumentasjonen er så klar, og de innenlandske mekanismene som skulle stanse det, rettsvesen, politikk, presse, i stedet forsvarer gjerningsmennene og straffer varslerne? Boikott er ikke hevn. Det er den logiske konsekvensen av å ta de israelske varslerne på alvor.