Ole Brumm 100 år: «En passe stor forstand»

Si «ja takk, begge deler», og mange tror at man dermed har oppsummert tankegangen til Ole Brumm, eller Winnie-the-Pooh, som er hans opprinnelige navn. I år er det 100 år siden han gjorde sin entré i denne verden.

Den første boka om Ole Brumm kom ut på engelsk 14. oktober 1926. Boka, og de som fulgte, er for lengst blitt klassikere innen barnelitteraturen, samtidig som Brumm-universet er blitt en gedigen, kommersiell pengemaskin, ikke minst takket være Disney-konsernet.
Bøkene er skrevet av Alan Alexander (stort sett bare referert til som A.A.) Milne. Han var en kjent forfatter og dramatiker, men det er bøkene om Ole Brumm han huskes for. Hovedaktørene i fortellingene er kosebamsen Ole Brumm og Christopher Robin, gutten som eier bamsen. Christopher Robin var også navnet til forfatterens sønn. Han ble født i 1920, og var altså seks år gammel da den første boka kom ut.

Filosofen Brumm

Når det gjelder «ja takk, begge deler» er bruken av dette sitatet et stjerneeksempel på hvor galt det kan føre av sted når et ellers gjennomtenkt resonnement maltrakteres gjennom en omtrentlig bruk. Det er nemlig helt galt å gi inntrykk av at Ole Brumm er en ansvarsløs person som vil ha maksimalt utbytte av enhver situasjon. I virkeligheten er han svært seriøs, og har tilmed et spareprogram.
Det ser man dersom man leser historien i sammenheng, nemlig den at Ole Brumm har invitert seg selv til Petter Sprett, og blir tilbudt lunsj. Når Sprett spør han om han vil ha honning eller boksemelk til brødet, blir han så glad at han svar «Begge deler». Men så legger han til: «Men det er ikke så farlig med brødet!»

              Den lille tilføyelsen viser da minst like mye ansvarlighet som det man ofte møter i norsk, politisk virkelighet.

En ganske liten forstand

Ole Brumm er ikke blant dem som har en enorm tro på seg selv og sine egne evner. Tvert om pleier han å understreke at hen er en Bjørn med Bare Liten Forstand. Det har sine opplagte fordeler å ha det slik. Da kommer man ikke i det uføret som for eksempel Sprett kommer i. Nasse Nøff og Ole Brumm er nemlig enige om at Sprett er lur, og har et godt hode. «Det er kanskje derfor han aldri forstår noe som helst,» som Ole Brumm gjerne tilføyer – problemstillingen er langt fra ukjent.

              Når Ugla, som også er veldig klok, snakker vanskelig om hva slags prosedyrer man skal følge, er Brumm nødt til å spørre hva «posedyr» er for noe. «Det betyr at slik gjør vi det», forklarer Ugla. Da er Brumm beroliget: «Så lenge det ikke betyr noe annet, så er det i orden for meg.»

En ganske liten verden

Sentrum i Ole Brumm tilværelse, ja, det utgjør hele hans tilværelse, må man kunne si, er det hjørnet av verden som heter Hundremeterskogen. Hundremeterskogen er En Ganske Liten Verden, der det bor en del Ganske Små Personligheter.

Den engstelige Nasse Nøff er en av disse personlighetene, det pessimistiske eselet Tussi er en annen. Den moderlig ansvarlige Kengu er en tredje, og hennes vesle sønn Ru. Den tøffe Tigergutt og den kloke Ugla, og endelig både en trussel og en frelser. Trusselen er den udefinerbare Heffalumpen, som ingen har sett, og frelseren er Kristoffer Robin, som trår til og berger Ole Brumm og vennene hans ut av de vanskeligste situasjoner.

              Det er bare i Hundremeterskogen et handlingsforløp som dette gir mening: To Ganske Små Personligheter går bortover stien. Så spør den ene:

– Hvor går vi nå?

– Ingen steder, svarer den andre

Og så gikk de dit, konkluderer kronikøren.

Optimist og pessimist

Felles for alle de Ganske Små Personlighetene, er et stort sett optimistisk syn på livet og tilværelsen. Unntaket er Tussi. Tussi er et filosofisk esel, og som alle filosofer, esler eller ikke, er han en pessimistisk filosof. «Av og til tenkte han trist for seg selv: Hvorfor? – og noen ganger tenkte: Hvorledes? – og andre tenkte han: Hvordan? – og noen ganger viste han ikke riktig hva det var han tenkte,» heter det i boka «Ole Brumm».

              Nå skal det innskytes at Tussi som regel grunn til å være pessimist. Ingen faller i vannet så ofte som Tussi, ingen opplever at huset blir borte så ofte som Tussi. Det ligger derfor dyp livserfaring bak følgene lille replikkveksling:

              – God morgen, Tussi, ropte Nøff

              – God morgen, lille Nøff, sa Tussi. – Hvis det da er en god morgen, sa han. – Noe jeg tviler på, sa han. – Og det samme kan det være.

              Men rett skal være rett: Et snev av optimisme klarer selv Tussi å bevare. Som den dagen han besøker Kristoffer Robin og konstaterer at det snør og det er kaldt. Men, som han også kan registrere, og dét gjør han lysere til sinns: «Vi har i hvert fall ikke hatt noe jordskjelv i det siste.»

              Denne optimismen er ikke typisk for Tussi, men den finnes altså. Derimot er den typiske for Ole Brumm. En replikkveksling mellom ham og Nasse Nøff bekrefter det: «Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?» sa Nasse Nøff. «Tenk om det ikke veltet,» sa Ole Brumm da hadde tenkt seg om en stund.

              I dette positive forbeholdet, tenk om det verste ikke skjer, ligger kimen til en sjarmerende filosofi for alle som innerst inne trives med å ha En Passe Stor Forstand. Det er ikke uten grunn det finnes de som vil dele filosofihistorien inn i to deler: Alt fram til 1927 er forarbeider til Ole Brumm, alt etter 2027 er kommentarer til Ole Brumm.

Faktaboks:
Ole Brumm på norsk
I 1932 ble den første boka om Ole Brumm oversatt til norsk av Rikka Deinboll.
Senere har Mathilde Oftedal og enda senere Thorbjørn Egner oversatt fortellingene, og det er nok Egnes versjon de fleste husker i dag, sammen med Egners stemme, når han leste fortellingene i NRK-klassikeren «Barnetimen for de minste».
De opprinnelige Brumm-bøkene var illustrert av E.H. Shepard. 

Illustrasjon. Tegning av E. H. Shepard  (1925) https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Winnie_The_Pooh_Classic.jpg