Folkerett og ideologiske skylapper

Hvor langt kan man dra en tolkning?

I innlegg i Dagen og påfølgende innlegg her på Direktedebatt som tilsvar til meg fra Dag T. Elgvin hevdes det at Judea og Samaria hører til staten Israel basert på San Remo-erklæringen fra 1920 og Palestinamandatet fra 1922. Elgvin argumenterer videre med at prinsippet uti possidetis juris gir Israel automatisk rett til å overta grensene fra mandatsperioden, og at Vestbredden ikke er okkupert.

Dette er interessant ikke først og fremst for innholdet, men fordi det illustrerer et fenomen vi ser i debatten om Israel og Palestina, politiske og ideologiske premisser får ofte større vekt enn folkeretten, og historiske dokumenter brukes selektivt for å normalisere handlinger som strider mot moderne internasjonal rett. Argumentet hans er omfattende og komplekst, med referanser til flere internasjonale kilder, men det holder ikke faglig.

Hva sier folkeretten?

Folkerett er et system av regler og prinsipper som regulerer forholdet mellom stater og beskytter rettigheter, inkludert i konfliktsituasjoner. Den omfatter traktater, sedvanerett og grunnleggende prinsipper anerkjent av alle stater. Den fjerde Genèvekonvensjonen fra 1949 beskytter sivile i okkuperte områder, og Haag-konvensjonen fra 1907 definerer hva okkupasjon er, kontroll over et område uten å ha suverenitet over det.

Vestbredden, eller Judea og Samaria, anses som okkupert territorium i henhold til dette, området er under israelsk kontroll, men det har aldri blitt annektert formelt, og det tilhørte ikke en anerkjent suveren stat da Israel tok kontroll i 1967. Dette er konsensusen i folkeretten og er gjentatt av ICJ, FN, Røde Kors, EU, USA og Israels egen høyesterett.

Elgvins påstand om at området ikke er okkupert fordi det ikke tilhørte en annen stat bryter med denne læreboken, okkupasjon krever ikke tidligere statlig suverenitet, bare effektiv kontroll uten suverenitet.

Uti possidetis juris og moderne folkerettsteori

Uti possidetis juris er et prinsipp som brukes for å stabilisere grenser ved avkolonisering, når en ny stat etableres beholdes grensene til den foregående administrative enheten. Det har vært brukt i Latin-Amerika og Afrika, og i enkelte dommer i ICJ for å avgjøre grensetvister mellom nyopprettede stater. Prinsippet gir imidlertid ingen automatisk rett til å erverve territorier som aldri har vært en del av staten eller som senere er regulert av folkeretten. Det kan ikke overstyre regler om okkupasjon, forbudet mot makt-erverv av territorium eller de sivile rettighetene som Genèvekonvensjonene beskytter.

Fra et teoretisk perspektiv viser dette at folkeretten ikke fungerer som et enkelt lineært system der historiske dokumenter automatisk definerer rettigheter. Den moderne folkeretten kombinerer traktater, sedvanerett, prinsipper for suverenitet og beskyttelse av sivile. Den legger vekt på rettferdighet, beskyttelse og konsensus fremfor selektiv historisk kontinuitet.

San Remo og Palestinamandatet

San Remo-erklæringen fra 1920 og Palestinamandatet fra 1922 var historiske traktater og mandatordninger under Folkeforbundet, som var midlertidige administrative rammer for områder frigjort fra Det osmanske riket. Mandatene opphørte da Folkeforbundet ble erstattet av FN-systemet. Mandatene gir ikke evig suverenitet, de etablerer midlertidige forvaltningsrettigheter.

Selv om Israel og Jordan i 1994 refererte til mandatgrensene i en fredsavtale, endrer ikke det folkerettslig statusen til Vestbredden som okkupert område. Fredsavtalen handler om grenseavtaler mellom to stater, ikke om å gi Israel permanent suverenitet over territoriet.

Bosetninger og Genèvekonvensjonen

Den fjerde Genèvekonvensjonen forbyr en okkupasjonsmakt å flytte egen befolkning inn i okkuperte områder, også frivillig, dersom dette endrer områdets demografiske sammensetning og rettigheter for de sivile. Påstander om at bosettingene er «lovlige» basert på nasjonal lovgivning i Israel ignorerer dette. Også Oslo-avtalene bekrefter at palestinerne har delvis selvstyre i A- og B-områder, mens C-områdene forblir under israelsk kontroll, men det gjør ikke bosettingene lovlige etter folkerett.

Kilder og faglig vekt

Elgvin viser til en rekke kilder for å underbygge sine argumenter, blant annet Eugene Kontorovich, Alan Baker og publikasjoner fra Senter mot antisemittisme. Mens Kontorovich og Baker er anerkjente eksperter på folkerett i Midtøsten, har enkelte av de andre kildene en tydelig ideologisk profil, og deres vurderinger kan ikke tas som objektiv internasjonal rettspraksis.

Å basere argumentasjonen tungt på kilder med politisk agenda, uten å avklare deres status i fagmiljøet, svekker troverdigheten. Dette illustrerer hvordan historiske dokumenter og ekspertuttalelser kan brukes selektivt for å normalisere synspunkter som ikke holder i moderne folkerett.

Teoretisk ramme: prinsipper i folkeretten

For å forstå hvorfor Elgvins argumentasjon ikke holder, er det nyttig å se på noen grunnleggende prinsipper i folkeretten. Suverenitet betyr at en stat har full kontroll og rett til å styre sitt territorium. Okkupasjon oppstår når en stat utøver effektiv kontroll over et område uten å ha suverenitet, og folkeretten begrenser hvordan okkupasjonsmakten kan handle, særlig overfor sivile. Sedvanerett er normer som oppstår gjennom praksis og aksept i det internasjonale samfunnet, og disse veier like tungt som formelle traktater.

Prinsippet uti possidetis juris sikrer stabilitet i grensene ved staters opprettelse, men det kan ikke overstyre forbudet mot makt-erverv av territorium eller reglene om beskyttelse av sivile. Folkerettslig konsensus betyr at rettigheter og plikter etableres gjennom en kombinasjon av traktater, sedvanerett og alminnelig aksepterte normer. Når historiske dokumenter og selektiv praksis brukes isolert, forvanskes denne balansen, og argumenter som Elgvins framstår som juridisk holdbare, selv om de bryter med moderne internasjonal rett.

Overton-vinduet og offentlig debatt

Elgvins kronikk er også et eksempel på et strategisk retorisk grep, ved å fremstille historiske mandater som overordnet moderne folkerett, og ved å tolke okkupasjon selektivt forsøker han å flytte Overton-vinduet, rammene for hva som oppfattes som politisk akseptabelt å mene. Når historiske argumenter normaliserer dagens bosettinger og undergraver folkeretten, handler debatten ikke bare om fakta, men om hva som kan sies uten å bli stemplet som radikal eller feil.

Dette er akkurat det jeg påpekte i min tidligere kronikk, uten enighet om noen grunnleggende juridiske prinsipper blir diskusjonen verdiløs, uavhengig av politiske sympatier.

Konklusjon

Elgvins påstander er omfattende og komplekse, med et utall kilder og referanser, men de holder ikke opp mot moderne folkerett. Prinsippene han viser til, uti possidetis juris, San Remo-erklæringen og Palestinamandatet, kan ikke overstyre regler om okkupasjon eller Genèvekonvensjonene.

Debatten om Israel og Palestina er kompleks og emosjonell, men den må baseres på fakta og internasjonal rett, ikke selektiv historiefortelling. Ideologiske skylapper, enten man støtter eller kritiserer Israel, må vekk for at diskusjonen skal ha noen verdi.