Folkerett, fakta og fordommer

Når argumentene tar slutt, kommer personangrepene.

I sine innlegg i Dagen og senere på Direktedebatt hevder Dag T Elgvin at Judea og Samaria tilhører Israel basert på San Remo erklæringen fra 1920 og Palestinamandatet fra 1922. Jeg svarte ham grundig, faglig og i tråd med folkeretten. Han har i sitt siste innlegg valgt å forlate det juridiske feltet fullstendig og gå over til påstander om mine antatte religiøse motiver. Når argumentene tar slutt, kommer personangrepene.

Elgvin skriver at han ikke ser noen hensikt i å gjenta folkeretten. Det er kanskje den mest presise setningen han har skrevet. For det er nettopp folkeretten han ikke behersker, og den han heller ikke ønsker å diskutere når han først blir møtt med den. I stedet presenterer han et langt resonnement om Koranen, jihad, muslimske teologer, islams historie, Det muslimske brorskapet, palestinske skolebøker og alt annet som ikke har noe som helst med det jeg faktisk skrev å gjøre. Jeg har aldri argumentert teologisk i denne debatten. Ikke én setning.

Når argumentene forsvinner
Det er talende at Elgvin nå forsøker å forklare mine motiver gjennom min religion, min bakgrunn og sin egen lesning av islamsk historie. Jeg har ikke skrevet et eneste ord om islam i denne debatten. Jeg har ikke brukt religiøse begrunnelser, jeg har ikke sitert teologiske tekster, jeg har ikke argumentert på vegne av muslimer. Jeg har argumentert utelukkende med folkerett, Genèvekonvensjonen, Haagreglene og internasjonal praksis.

Når Elgvin likevel ønsker å gjøre dette til en religionsdebatt, sier det mer om hans behov enn om mine motiver. Han misforstår selv det mest grunnleggende jeg skrev. Når man sliter med å gjengi helt enkle poenger korrekt, er det kanskje ikke så rart at folkeretten blir vanskelig å håndtere. At han fremstiller etablerte juridiske prinsipper som om de var mine private meninger, viser at misforståelsene ikke er tilfeldige. De følger et mønster. Det blir langt enklere å trekke samtalen inn i et ideologisk univers enn å forholde seg til folkeretten slik den faktisk er.

Vender bare én vei
Det mest avslørende er at Elgvin bruker religion som tolkningsramme utelukkende på den ene siden av konflikten. Han analyserer palestinere, muslimer og meg gjennom teologiske briller, men vender aldri den samme analysen mot israelske aktører. Han ser religion når det gjelder palestinsk undervisningsmateriale, men ikke når det finnes omfattende dokumentasjon på dehumanisering og fravær av palestinsk narrativ i israelske skolebøker. Han peker på religiøse utsagn fra islamistiske miljøer, men ignorerer bibelsk begrunnede krav om bosetning og landrettigheter som i flere tiår har vært uttalt i deler av israelsk politikk.

Det som også er interessant i denne debatten, er at det nesten utelukkende er proisraelske stemmer som insisterer på å tolke Palestinakonflikten som et religiøst spørsmål. Muslimer som deltar i debatten i Norge, meg selv inkludert, argumenterer i all hovedsak med folkerett, okkupasjonsrett, menneskerettigheter og internasjonal politikk. Likevel er det som om enhver muslimsk stemme automatisk må være religiøst motivert, mens religiøse argumenter på israelsk side ikke nevnes. Det er en asymmetri som ikke handler om konflikten, men om forestillinger om hvem som får lov til å være politiske aktører og hvem som reduseres til sin tro. Jeg ser ingen grunn til å delta i en debatt som starter med den typen antagelser.

Og kanskje mest grunnleggende: han skriver som om alle palestinere var muslimer. Det stemmer ikke. Palestinere er muslimer, kristne, drusere, sekulære, ateister. Jeg har selv møtt palestinske jøder som opprinnelig var fra området. Å redusere en hel befolkning til én religion er ikke analyse. Det er en kategorifeil som gjør enhver seriøs drøfting umulig. Det eneste stedet hvor slike forenklinger gir mening, er i de forestillingene man allerede har bestemt seg for.

Denne asymmetrien er ikke analyse. Det er et fordomsfilter forkledd som faglighet.

Ikke overordnet folkeretten
Jeg skrev tydelig at folkeretten består av traktater, sedvanerett og grunnleggende prinsipper som regulerer okkupasjon og sivile rettigheter. Elgvin hevder at San Remo og Palestinamandatet fortsatt gir Israel suverenitet over Vestbredden. Dette er feil. Mandatene var midlertidige, og de opphørte med etableringen av FN-systemet. Ingen stat i moderne folkerett kan påberope seg hundre år gamle mandattekster for å begrunne permanent suverenitet over et territorium som er underlagt okkupasjonsrett. Uti possidetis juris kan ikke oppheve Genèvekonvensjonene, okkupasjonsretten og forbudet mot maktbasert territorieovertakelse.

ICJ, FN, Røde Kors, EU, USA og Israels egen høyesterett legger alle til grunn at Vestbredden er et okkupert territorium. Det eneste stedet hvor denne statusen ikke anerkjennes, er i de miljøene som har bestemt seg for en ideologisk konklusjon og deretter leter etter argumenter som kan gi dekning for den.

Feiltolker
Elgvin hevder at jeg mener folkeretten ikke gjelder. Dette har jeg aldri skrevet. Det jeg skrev, og som enhver folkerettsekspert vil bekrefte, er at moderne folkerett i dag består av traktater og prinsipper som er vedtatt, tolket og utviklet lenge etter 1920 og 1922. At han vrir det til noe annet, forteller sitt. Når han feiltolker selv helt tydelige formuleringer, blir det vanskelig å se feiltolkningene av folkeretten som uhell. De fremstår som nødvendige for å opprettholde en konklusjon som ikke lar seg forsvare juridisk.

Elgvin avslutter med å spekulere i mine motiver, min tro, min identitet og påstår at min deltakelse i debatten må være drevet av en religiøs kamp. Han gjør dette fordi han ikke lenger står igjen med noen faglige argumenter. Han avslører med andre ord seg selv. Når han ikke kan ta folkeretten, tas personen. Det er et gammelt retorisk grep. Det er også et tydelig tegn på at han ikke har mer å stå på.

Jeg kommer gjerne til å svare på folkerett. Jeg kommer neppe til å bruke tid på å korrigere hans teologiske utlegninger om islam. Jeg har aldri argumentert religiøst i denne debatten. Jeg har aldri representert muslimer som kollektiv i dette. Jeg har aldri diskutert denne konflikten som et religiøst spørsmål, men som et juridisk og politisk spørsmål. At han ikke ser forskjellen, er hans problem, ikke mitt.

Folkerett er folkerett. Teologi er teologi. De som blander dem, gjør det aldri fordi retten er på deres side.

Shoaib Sultan er styremedlem i BDS Norge.