Døde Jesus for våre synder?
Ja, svarte Martin Luther: «Jesus har gjenløst deg, et fortapt og fordømt menneske, og frikjøpt og frelst deg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og med sin uskyldige lidelse og død» (Lille katekisme).
De oldkirkelige trosbekjennelsene maler ikke ut forsoningslæren, men nøyer seg med å beskrive døden på korset, oppstandelsen mv. Det var først Anselm av Canterbury som utformet en soningsteori som ble den dominerende lære i den katolske vestkirken fra 1100-tallet. Under reformasjonen på 1500-tallet ble en klar forsoningslære formelt innlemmet i offisielle læreskrifter, som den lutherske Confessio Augustana.
Gjennom kirkehistorien har ulike teorier om Jesu død på korset eksistert blant bekjennende kristne. Disse nevnes ofte:
Jesu død som soning og offer, som Anselm og Luther konkretiserte, har bakgrunn i jødiske tempeltradisjoner og offerforskrifter. Jesu død var det endelige syndofferet, han var Guds lam som bar verdens synd, hans blod renset menneskeheten og opprettet en ny pakt. Denne forståelsen støttes i dag av katolske, evangelikale, lutherske og reformerte kirker. Konkretiseringen av denne forståelsen varierer mellom kirkesamfunnene.
Jesu død som seier over maktene. Korset var en slagmark der Gud beseiret onde åndsmakter. Døden, synden og Satan mistet sin makt over menneskene og oppstandelsen beviste seieren over dødsriket. At Jesus avvæpnet herskerne og myndighetene i åndeverdenen hører også med. I dag finnes denne forståelsen i ortodokse kirker samt deler av den katolske og anglikanske kirker.
Jesu død som løsepenge og frikjøp. Teorien hadde bakgrunn i frikjøp av slaver under Romerriket. Man så på Jesu liv og død som en «løsepenge», «tjeneren ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger». Korset endret status fra skammelig henrettelse til guddommelig plan. Denne forståelsen er ikke dominerende i noen av dagens kirkesamfunn.
Jesu død som eksempel til etterfølgelse. Jesu ydmykhet og vilje til å lide urettmessig satte standarden for kristen etikk. De troende ble kalt til «å ta opp sitt eget kors» daglig og kjærlighet defineres gjennom å gi sitt liv for sine venner. Denne teorien står sentralt hos unitarer og blant liberale og progressive kristne, men er også en supplerende forståelse i mange kirkesamfunn.
De korsfestedes Gud. I nyere tid er det særlige frigjøringsteologien fra Sør-Amerika som har bidratt med nye perspektiver på Jesu korsdød. De ser forbindelsen mellom Jesu død på korset og de mange som dør uskyldig i vår tid gjennom krig og forfølgelse – «de korsfestede». For disse teologene var Jesus først og fremst frigjøreren, Guds utsendte som kom for å reise de fattige av støvet og bringe retten frem til sier («Gåten Jesus» av Notto R. Thelle).
Vi som har vokst opp i en luthersk kirketradisjon vet at sonofferteorien preger gudstjenestelivet gjennom dåp, liturgi, nattverd og salmer, men kanskje ikke så mye i forkynnelsen som før. I min oppvekst hørte jeg aldri om at det var mulig å forstå Jesu død på andre måter. Sonofferet var sannheten om Jesu død. Mente du noe annet, var dette vranglære og du kom ikke til himmelen. Samtidig er kirkesamfunn med et annet syn på Jesu død medlemmer av Kirkenes Verdensråd – vi oppfatter mao medlemmer av disse kirkesamfunnene som kristne.
Siden en bestemt forståelse av Jesu død neppe kan oppfattes som en objektiv sannhet, kan vi spørre om et kirkesamfunn som DNK nødvendigvis må knytte sin gudstjenestelige praksis til en bestemt forståelse av Jesu død. Kanskje en bredere forståelse ville gi et rikere gudstjenesteliv, der ulike tanker om Jesu død får spille med?
Samtidig trengs det etter mitt syn en ny vurdering av bekjennelsesskriftenes rolle. Dette var viktig skrifter da de ble laget, de representerte nødvendige oppgjør med temaer som var aktuelle på ulike tidspunkter i kirkehistorien. At disse skriftene senere ble gitt en tidsuavhengig betydning som grunnlag for kirkens tro, er kanskje litt eiendommelig. Jeg ønsker ikke en ny trosbekjennelse «for vår tid». Heller at liturgien i større grad åpner opp for nye trostekster med et språk og verdensbilde som oppleves meningsfull for medlemmene i dag. Nyere salmer som brukes, viser vei.
Illustrasjonsfoto: Kai Erik Westergaard