Med «folkerett mot Israel»

Shoaib Sultan ville ikke diskutere den religiøse siden av saken. Påstanden hans om at jeg drøftet dette fordi jeg «ikke lenger står igjen med noen faglige argumenter» , er skivebom. Jeg gjorde det fordi palestinernes kamp for «frigjøring av Palestina» er religiøst begrunnet, og dermed er islams politiske side relevant. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Sultan skrev til slutt: «Jeg kommer gjerne til å svare på folkerett.» Ja, det vil være fint. Jeg vil kommentere utsagn fra 19. februar som var upresise eller feil:

1. FNs rolle

Sultan har tatt opp dette både 22. des 2025, 24. januar og 19. februar 2026, sist med «Mandatene var midlertidige, og de opphørte med etableringen av FN-systemet.», uten kilde. Hvis utsagnet var riktig, skulle mandatene ha opphørt 24. oktober 1945 – da FN ble opprettet, men det ble de ikke. Det var ikke noen slik automatikk som Sultan skrev.

Folkeforbundet vedtok på sitt siste møte 18. april 1946 å avslutte virksomheten og overføre alle aktiva til FN, med henvisning til en kilde med oversikt over vedtak i Folkeforbundet. 

FN vedtok imidlertid ikke å opprette noe vergemålsregime, s 154 i «Prosessen mot Israel» av folkeretts-spesialistene M. de Blois og A. Tucker, tilknyttet ‘Thinc’ i Nederland, utgitt av Senter mot antisemittisme, 2020. Storbritannia – fremdeles mandat-makt – erkjente at landet ikke greide å oppfylle formålet med Mandatet og bad i februar 1947 FN komme med forslag. FN nedsatte en komité som i september foreslo at området skulle deles i en arabisk og en jødisk stat, at de to skulle inngå en økonomisk union, og Jerusalem skulle være internasjonalt område. Forslaget ble vedtatt 29. november med 2/3 flertall.

FN hadde ikke myndighet til å opprette stater, vedtaket var et forslag som måtte aksepteres av begge partene for å bli realisert.  Jødene aksepterte, araberne forkastet det, dermed ble vedtaket «nullifisert», gjort juridisk uaktuelt. Der sluttet FNs engasjement, og Storbritannia gav beskjed om at Mandatet ville bli avsluttet 15. mai 1948.

De arabiske statene gikk til krig, målet var å få jødene vekk, få hele området selv. Det greide de ikke. Etter et halvt år med krig hadde Israel kontroll over et litt større område enn FN hadde foreslått, og 14. mai 1948 erklærte jødene sin selvstendige stat. Araberne lokalt erklærte ikke noen stat, derimot okkuperte Jordan den delen Israel ikke hadde kontroll over, kalte det ‘Vestbredden’ og annekterte det. Bare to land anerkjente dette, de fleste skjønte dette var ulovlig – i strid med folkeretts-vedtaket fra 1922 om at området skulle bli det jødiske folkets «nasjonale hjem», dvs stat. Det var Israel som juridisk hadde rett til det.

2. «Ingen stat i moderne folkerett kan påberope seg hundre år gamle mandattekster for å begrunne permanent suverenitet over et territorium som er underlagt okkupasjonsrett.» Ingen henvisning til folkerett. Den «hundre år gamle mandatteksten» er gyldig fordi ingen ny folkerettstraktat har nullifisert (annullert) dem. Dessuten er den relevant:  Israel og Jordan viste til Palestinamandatet i fredsavtalen av 1994; se innlegget mitt 8. januar.

Jeg siterte art 3-2 i avtalen: «Grensen, som fastsatt i vedlegg I (a), er den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan, uten at det berører statusen til territorier som kom under israelsk militær kontroll i 1967.»

Jeg spurte: «Mener Sultan at denne avtalen er ugyldig eller irrelevant? Hvilken folkeretts-traktat vil han vise til? FN-resolusjoner danner ikke folkerett …» Sultan har ikke svart.

Jeg mener teksten er klar: Israel har råderetten vest for elva. Derfor er utsagnet hans om at området «er underlagt okkupasjonsrett», feil. Han viste 24. januar til Haag-konvensjonen, men gjengav den feil; han skrev at okkupasjon er å ta «kontroll over et område uten å ha suverenitet over det.» mens det dreier seg om å ta kontroll over et område som rettmessig tilhører en annen stat.

3. «Uti possidetis juris kan ikke oppheve Genèvekonvensjonene, okkupasjonsretten og forbudet mot maktbasert territorieovertakelse.» Den juridiske konflikten han reiser her, er ikke-reell. Uti possidetis juris gjelder: En ny stat arver grensene til den tidligere administrasjonen: Israel arvet Palestinamandatets grenser.

Uti Possidetis Juris overfører ikke territorium fra en ugyldig rettighetsshaver til en ikke-statlig organisasjon, PLO/ PA har ikke «arvet» Jordans ulovlige krav på «Vestbredden».

Jeg vet ikke hvorfor Sultan fortsetter å vise til Genèvekonvensjonen, den gjelder okkuperte områder, Judea og Samaria er ikke okkupert. Dessuten gjelder den tvangsmessige befolkningsoverføringer, dn forbyr ikke individer å bosette seg frivillig i et område – selv om det er omstridt. Det er det for øvrig ikke lenger; dette siste året har regjeringen i Israel innført israelske lover i mange av bosetningene, områdene er blitt nesten juridisk like med resten av landet.

Hvis Sultan fortsatt mener at området er okkupert, bør han si hvilken stat han mener har den formelle retten til Judea og Samaria? Jeg spurte i januar, han svarte ikke.

4. «Det jeg skrev, og som enhver folkerettsekspert vil bekrefte er at moderne folkerett i dag består av traktater og prinsipper som er vedtatt, tolket og utviklet lenge etter 1920 og 1922.» Merkelig at han kom med en slik påstand etter at jeg i januar hadde vist til fire internasjonalt anerkjente folkerettseksperter som har forklart at mandattekstene gir det juridiske grunnlaget for staten Israel. I neste punkt viser jeg til enda flere.

5. «ICJ, FN, Røde Kors, EU, USA og Israels egen høyesterett legger alle til grunn at Vestbredden er et okkupert territorium.» Igjen: Påstand uten juridisk forklaring. Jeg kan ikke ta for meg alle disse, men tre:

a) Israels høyesterett: Så vidt jeg vet, er dette skrevet bare én gang, i en kjennelse fra 2004. Det var i en tvist om en eiendom, retten viste til at Vestbredden var okkupert; dette stod som premiss for dommen, uten juridisk vurdering. Derfor kan dette ikke brukes som belegg for at «Høyesterett mener at Vestbredden er okkupert område».

b) ICJ og FN: Folkeretts-ekspertene tilknyttet ‘Thinc’ i Nederland har tilbakevist flere uttalelser fra FN og ICJ om at området er okkupert, jeg tar frem én: I 2025 påpekte man følgende svakheter:

«- Domstolen og FNs generalforsamlings resolusjon ES-10/24 har unnlatt å korrekt analysere den territorielle suvereniteten over disse områdene;

– De gjør en grunnleggende feil når de konkluderer med at Israels tilstedeværelse i områdene er ulovlig;

– De er i konflikt med avtalene inngått i Oslo-avtalene mellom Israel og PLO;

– De definerer feilaktig omfanget og innholdet av palestinernes rett til selvbestemmelse under internasjonal rett; og

– De unnlater å korrekt vurdere de juridiske konsekvensene av sikkerhetstruslene som kommer fra det “okkuperte territoriet”.»

Når Sultan påberoper seg FN som sannhetsvitne, velger han en partisk instans. Jeg vil tro han er klar over at FN i mange tiår har brukt «folkeretten» til å demonisere Israel og jødene. For eksempel vedtok FNs generalforsamling fra 2015 til 2024 hele 173 resolusjoner som fordømte Israel, bare 80 resolusjoner mot alle andre land til sammen, der nærmere 2,5 millioner mennesker døde som følge av krig og terror.

Skolebøkene

Sultan syntes jeg var ensidig ved bare å peke på palestinerne. Han kom med en frisk påstand: «Det finnes omfattende dokumentasjon på dehumanisering og fravær av palestinsk narrativ i israelske skolebøker». En sånn påstand burde selvfølgelig hatt en kilde. Hvilken vil han legge frem?

Jeg viser til IMPACT-se som har undersøkt palestinske og israelske skolebøker i 25 år, foruten fra andre arabiske land. Rapporten «Fred, toleranse og den palestinske ‘andre’ i israelske lærebøker 2009-2012» konkluderte motsatt av Sultan:

«1. Israelske lærebøker inneholder ingen oppfordring til vold mot palestinere, demonisering av palestinere, glorifisering av krig eller rettferdiggjøring av vold som et middel for å løse den arabisk-israelske konflikten.

2. Bøkene inneholder omfattende fremstilling av palestinernes synspunkter, deres historie, holdninger og begrunnelser, uten fordommer.

3. Lærebøkene beskriver og anerkjenner palestinsk lidelse.» (pluss 8 faktorer til. Min oversettelse).  .