Blir Fensfeltet det nye regjeringskvartalet?
Norge kan gi et avgjørende bidrag til Europa og Vesten. Hvis vi bare får ut fingeren, skriver Thorbjørn Røe Isaksen i E24. Han viser til de rike funnene av sjeldne mineraler på Fensfeltet.
Det som gjør ham skeptisk, er hvor dårlige vi er blitt til å gjennomføre planprosesser og større prosjekter. Norge brukte 15 år på å bygge regjeringskvartalet etter terrorangrepet 22. juli. Prislappen ble tidoblet i forhold til det opprinnelige anslaget og endte på 53 milliarder kroner. Det finnes et utall av lignende prosjekter. De er blitt mer reglen enn uttaket.
Men en gang var vi faktisk flinke med store prosjekter. Jonny Hesthammer minner i en Facebook-kommentar om da vi bygget de største flyttbare konstruksjoner menneskeheten har sett, da vi bygget noen av verdens første atomreaktorer og da vi etablerte oss som verdensledende innen sveising, betong og en uovertruffen sikkerhetskultur.
Røe Isaksen viser til at det gjerne tar minst tjue år før et gruveprosjekt er oppe og går. Selv de største optimistene tviler på om det er mulig å få Fensfeltet i gang før sent på 2030-tallet. Og det er hvis alt klaffer. Men han velger å se mulighetene og ikke begrensningene, og at norske politikerne nå får en ny mulighet til å vise at de kan være nasjonale strateger.
Et komparativt fortrinn – og en utfordring
Norge har igjen trukket det heldige loddet når det gjelder rike naturressurser. Fensfeltet gir oss et komparativt fortrinn – når det gjelder sjeldne og svært verdifulle mineraler.
Men Kina har to komparative fortrinn. For det første at ressursene finnes der, og for det andre ekstremt raske planprosesser. Det hadde vært interessant å vite hvor lang tid det tok fra det kommersielle potensialet ble avdekket, og til den første kommersiell utvinning startet. Skal vi anslå 2–3 år? Jo da, det er et «wild guess», men ikke et urimelig et.
Kina er et diktatur, mens vi er et liberalt demokrati. Vi vil slett ikke bytte – men vi må erkjenne at Kina er langt mer effektivt enn Norge. De gjør det som er rasjonelt i et nasjonalt perspektiv, men ofte med store menneskelige omkostninger. Hos oss er det motsatt. Alle tenkelige – og ofte utenkelige – menneskelige hensyn går foran alt annet, med store økonomiske og samfunnsmessige kostnader.
De liberale demokratiene sliter ikke bare økonomisk, men også ideologisk og politisk. Vi trenger en kursjustering. Dette er avgjørende for å kunne hevde oss i verden slik den faktisk er. Mens vi sitter selvtilfreds rundt leirbålet og synger vårt Kumbaya, går resten av verden videre i stor fart. Vi henger ikke med lenger.
Vi må stålsette oss
Fensfeltet er vår prøvestein. Det er ikke ende på hvilke utfordringer som dukker opp, slik Are Søberg skriver om i Nettavisen. Partiene på Stortinget må samle seg om et krafttak for å korrigere kursen og revidere det rådende tankesettet – intet mindre. Det må endringer til. Vi trenger nye lover som får oss ut av denne selvtilfredse og søvndyssende tilstanden av liberalt nirvana. Med et effektivt plan- og lovverk kan ting skje raskt og målrettet. Alternativt kan Fensfeltet ende som den nye varianten av regjeringskvartalet.
Skal vi gi oss selv 3-4 år fra staten nå overtar planprosessen til snorklippingen er unnagjort og spaden settes i jorden?
Så får det heller stå sin prøve at noen blir skuffet eller krenket og slår i bordet med kreative tolkninger av menneskerettighetene. Og vi må også stålsette oss og akseptere at røde biller og harer, som visstnok finnes i området, må finne seg et annet sted å bo.
Illustrasjon: Haade, CC BY 3.0 <https://creativecommons.org/licenses/by/3.0>, via Wikimedia Common