Europa trenger en president

Kan Trump sette fart på føderaliseringen av Europa?

“Hvem skal jeg ringe om jeg vil snakke med Europa?” Dette retoriske spørsmålet er det visstnok Henry Kissinger som skal ha stilt i sin tid.

I går kveld ble spørsmålet aktualisert på en ekstremt brutal måte gjennom en historisk seanse i Det hvite hus. «A day that will live on in infamy», for å låne president Roosevelts ord etter det japanske overfallsangrepet mot Pearl Harbor.

President Volodymyr Zelenskyy, som har ledet sitt land gjennom tre år med heroisk forsvarskrig mot verdens nest største militærmakt, ble æreskjelt av lederen for verdens eneste supermakt og hans visepresident. Kanskje var det hele planlagt på forhånd, men sannsynligvis var det allerede eksisterende spenninger som ble utløst av ulike årsaker. At Zelensky ikke var like krypende ydmyk som forventet var nok eksempelvis provoserende for amerikanerne.

Målet med utskjellingen var uansett å demonstrere USAs makt, og tvinge den ukrainske presidenten til å erkjenne sin egen svakhet: «You have no cards».

Denne metoden er ikke helt ukjent på denne siden av Atlanteren. Hitlers regime brukte samme taktikk med hell, flere ganger. Først mot den østerrikske kansleren, Kurt von Schuschnigg, som møtte opp i Bergfof, Hitlers versjon av Trumps Mar-a-Lago, i 1938 for å forsøke å håndtere det stadig mer kritiske forholdet til sin store nabo i nord. Der ble han utskjelt og truet til han kapitulerte. Østerrike ble innlemmet i Det tredje riket. Den tsjekkiske presidenten, Emil Hácha, ble neste offer, etter at Frankrike og Storbritannia ved sin ettergivenhet ved München-forliket, hadde fratatt tsjekkerne deres formidable forsvarslinje i Sudetlandet. Skrikingen og truslene ga Hácha et hjerteinfarkt. Sovjeterne brukte en lignende metode mot de baltiske statene, så vel som mot Finland. Det hadde ikke den ønskede effekten på finnene, som vi alle vet.

Kanskje hadde  Zelensky disse historiske erfaringene i tankene før møtet med Trump? Metoden fungerte i hvert fall like dårlig mot Zelensky som mot finnene i 1939. Han bøyde ikke kne, selv når visepresidenten, Vance, sluttet seg til anfallet mot ham med det som fremstod som en innøvd harang.

I kontrast til Macron og Starmers innyndende og smigrende tilnærming til Trump den siste uken, fremstod Zelensky som en mann med integritet og verdighet. Ikke bare var han uvillig til å sidestille sitt lands lidelser med Russlands, eller dele skylden for krigens utbrudd, men han hadde også mot til å rette på flere av løgnene som Trump til stadighet gjentar. En av disse er at hele Ukraina er lagt fullstendig i ruiner. Utover å være faktisk galt, er denne påstanden også en fornærmelse mot ukrainske soldater som har ofret alt for å stanse den russiske invasjonen. Takket være dem er store deler av Ukraina intakt, og en rekke byer er relativt uberørte. Det er en enorm prestasjon.

Zelensky var dessuten enda mye tydeligere i avvisningen av en annen løgn Trump har gjentatt flere ganger: At USA har bidratt med mye mer penger i støtte til Ukraina enn hele Europa til sammen. Zelensky kunne ha latt denne løgnen passere. Ingen i Europa hadde klandret ham for det. Det gjorde han ikke. Det står det respekt av, selv om mange sikkert vil hevde at det er uklokt å rette på Trump på direktesendt fjernsyn.

Trump har hatt tre europeiske statsledere på besøk den siste uken. Han anser ingen av dem som sine likemenn, og forventer at de skal bukke og skrape for ham. To av dem levde opp til forventningene, mens den siste var vrang, i hans øyne.

Tenk om Europa kunne blitt representert av noen som hadde så stor makt i ryggen at Trump var pent nødt til å behandle ham eller henne som likeverdig?

Europa trenger én leder

«Den frie verden trenger en ny leder», sa Kaja Kallas, EUs utenriksminister etter gårsdagens skammelige opptreden. Hun snakker naturligvis om at de europeiske statene må påta seg det lederskapet USA har frasagt seg. Problemet er naturligvis at det ikke er én leder som kan snakke for hundrevis av millioner av europeere i verdens største indre marked. Det er en hel flokk av dem. De kan ha så mange møter de vil, men de uttaler seg enkeltvis.  Og selv lederne av de største europeiske statene er små i møtet med en Donald Trump eller Xi Jinping.

Jonas Gahr Støre ble i dag spurt av NRK om vi nå lever i en verden hvor kun de største statene setter tonen? Hans svar lød noe i retning av at vi må sørge for at vi får en verden hvor både små- og store stater kan sameksistere.

Jeg har mistet troen på en slik verden. Den regelstyrte verden overlever ikke uten minst én forkjemper i supertungvektsklassen. Det er ikke lenger USA. Det er heller ikke dagens EU. Men et hypotetisk Europas forente stater kan fylle en slik rolle.

Vi lever igjen i en imperienes tidsalder. Det amerikanske-, Det russiske- og Det kinesiske imperiet er de største utfordringene for oss i Europa, men det er mange andre. Eksempelvis har Tyrkia funnet forbløffende mange måter å bruke muskler på i sin region. Den beste måten å unngå å bli skubbet rundt og herset med av verdens store bøller kan være å slå seg sammen og bli for stor og skummel til at de tør å prøve seg.

I disse tider kan alt skje. Mye vil forandre seg i årene som kommer. Muligens vil Trump og Putin gi europeisk føderalisme en solid dytt i ryggen. Hadde det skjedd nå, og både Norge og Ukraina ble del av føderasjonen, er det én europeisk leder som har ryggrad nok til å bli dets første president.

Jeg ville stemt på Zelensky.

Portrettbildet er tatt av Arnfinn Pettersen.