Det farlige skjønnet om kjønnet

I denne teksten utvides den biologiske forståelsen av kjønn fra et strengt binært til et flerspektret og helt naturlig mangfold. En anerkjennelse av dette vil kunne bidra til å harmonisere forholdet mellom religioner og samfunnet forøvrig.

Fra flere religiøse hold hevdes at seksuelt samkvem kun er forbeholdt mann og kvinne i heterofile ekteskap, og at autoritære tolkninger av hellige skrifter er urokkelige. Trosfeller som velger å leve ut sin «skeive legning» kan miste sine rettigheter eller bli ekskludert fra menighetsfellesskapet. Dette er et alvorlig samfunnsproblem som kun er basert på et farlig religiøst skjønn om kjønn uten realitetsorientering.

Noen tolkninger hevder at hellige skrifter ikke bare skal tolkes bokstavelig, men også ignorant i forhold til ny kunnskap. Store religioner har likevel blitt tvunget til re-tolkninger som følge av mediefokus og samfunnsutvikling. Mindre trossamfunn og deres «mørkemenn» lever videre i skyggen og går glipp av slik nødvendig religiøs evolusjon.

Såkalt autoritative tolkninger av kjønn og legning er ofte tuftet på et utdatert og unyansert skjønn som er i strid med det biologiske grunnlaget for denne delen av menneskets identitet. Virkeligheten er, som vanlig, langt mer kompleks enn det man la til grunn i førmoderne tid.

Det går et viktig skille mellom reell humanbiologi og religiøst skjønn. Det reproduktive kjønnsaspektet er i biologien strengt binært, fordi mennesker kun produserer to typer kjønnsceller, det vil si enten sædceller eller eggceller. I reproduktiv sammenheng finnes det derfor bare to kjønn blant mennesker. Alle har både en far og en mor.

Det som derimot ikke er binært innen biologien, er de hormonelle, genetiske og nevrobiologiske prosessene som legger grunnlaget for kjønnsidentitet og seksuell orientering. Dette skjer allerede i fosterstadiet. Noen personer får derfor, på helt naturlig vis, en seksuell legning som ikke er i klassisk samsvar med deres ytre kjønnsorganer.

I likhet med mye annet i fosterutviklingen resulterer dette i en mangfoldig og helt naturlig variasjon blant mennesker. At en minoritet i befolkningen utsettes for stigmatisering, er i realiteten en fornektelse av menneskenes naturlige biologiske variasjon. Mye av diskriminering og hat mot skeive kan tilskrives negativ samfunnspåvirkning fra religioner.

Kjønnsorganer og folkeregistrert kjønn er altså uegnede kriterier for å definere en persons «riktige» eller «gale» legning. Det er individets egne og biologisk forankrede oppfatninger av hvem man «er», som avgjør den enkeltes kjønnstilhørighet og naturlige legning. Ettersom seksuell legning er mer knyttet til personens «jeg» i stedet for kjønnsorganene, kan et ektepar med like kjønnsorganer være heterofile.

En ytterst farlig konsekvens av dette er at religiøst motiverte oppfordringer om å inngå ekteskap med «riktig match» mellom ytre kjønnsorganer, egentlig er det samme som å tvinge folk inn i homofili. Det kan derfor være verd å reflektere over hvorvidt «riktig seksuell legning» bør defineres kun av kjønnsorganer, eller den enkeltes «jeg».

I religiøse miljøer vil en aksept av medisinsk-biologiske fakta som flytter definisjonskriteriet for legning fra kjønnsorganet og over til «jeg-et» bidra til å skape en betydelig harmonisering til det moderne kunnskapssamfunnet. Gjeldende skjønnsmessige skrifttolkninger om at ekteskap og seksuelt samkvem kun er for mann og kvinne kan dermed fortsatt være gyldige, men bare dersom de gis en forankring i en faglig oppdatert og nyansert kontekst. En delvis aksept vil også kunne ta bort det hittil skråsikre grunnlaget for sanksjoner. Dermed kan også religionene oppleve økt tilslutning og samtidig bli et mindre samfunnsproblem enn de er pr i dag.