Vi fikk juling

Det har lekket en rapport til pressen, som kunne vært skrevet av hvilke som helst av de etablerte partiene i Europa, og som lar seg forundre over at stadig flere velgere vender dem ryggen.

Rapporten har tittelen: «Vi fikk juling», og er Demokratenes havarirapport etter valgnederlaget i USA i 2024. Partiet holdt den internt – for slikt bør ikke velgerne lese. Men noen valgte likevel å lekke den til pressen.

Ifølge NBC News peker rapporten på én hovedårsak til valgnederlaget: En «vedvarende manglende evne – eller vilje – til å lytte til ulike velgere». Ifølge rapporten fikk dermed republikanerne rom til å vokse på bekostning av demokratene som ikke evnet å bygge broer mellom ulike velgergrupper.

Deplorables

Dette er ikke noe nytt. Da Hillary Clinton i 2016 kalte Trump sine velgere for «a basket of deplorables», tapte hun og demokratene valget – og Trump vant sine første fire år i Det hvite hus.

Åtte år senere hadde partiet fortsatt ikke forstått hva som skjedde. De gikk på et nytt sviende nederlag mot en kandidat de anså som gal, og som i mellomtiden hadde forsøkt seg på statskupp.

Dette er alvorlig nok. Men det farligste for oss andre er at dette ikke kun er et amerikansk fenomen. En slik utvikling skjer i hele den vestlige liberale verden.

Fra triumf til selvtilfredshet

Etter 1945 og fram til Murens fall hadde Vesten enorm suksess. Gjenreisning, økonomisk vekst og styrking av demokratiet og liberale verdier. Da kommunismen kollapset – uten at et skudd ble løsnet, ble det sett på som den endelige manifestasjonen av den liberale verdensordenens overlegenhet. Men hvetebrødsdagene varte ikke så lenge. Begeistringen ble til selvtilfredshet – og etter hvert til naiv selvhevdelse.

I land etter land ble det militære forsvaret bygget ned, mens de liberale ideene ble stadig mer radikale. Det som på 70-tallet startet som de radikales «marsj gjennom institusjonene», ble nå en gullalder for ideologisk aktivisme. Tradisjonelle verdier ble nedvurdert og skjøvet til side, mens stadig nye radikale ideer og prosjekter ble dyrket fram.

En stund heiet også massene på globalisering, fredsaktivisme, innvandring og liberalisering i skole og kulturliv. Vi satt rundt leirbålet og sang om det liberale Nirvana. Men etter hvert stilnet sangen. Bålet sluknet og gløden forsvant. Hva skjedde?

Eliten som sluttet å lytte

De liberale elitene mistet bakkekontakten. I selvbegeistringen utviklet de stadig nye urbane og radikale ideer. Det ble aldri liberalt nok. Samtidig sluttet de å lytte til folket – mens de fortalte dem hvordan de skulle tenke og leve og om hvilke behov de hadde.

De som etter hvert protesterte, ble gjort narr av for sin latterlige uvitenhet. Etter hvert ble de frosset ut, kansellert og sendt i ytringsfrihetens Gulag. Og da motstanden likevel økte, svarte eliten med å stemple kritikerne som reaksjonære fascister og rasister.

Slik fyrte de opp massene. Og ettersom ingen liker å bli tråkket på eller å bli fortalt hva de skal mene og hvordan de skal leve, vokste det fram en frustrasjon og også et sinne som eliten ikke forstod noe av.

Oppstanden førte til oppsiktsvekkende forandringer – som kan ligne et politisk jordskjelv i stadig flere europeiske land. Flere av de etablerte partiene er blitt redusert til ubetydeligheter – i forhold til fordums makt og storhet. Det er dårlig stilt med selvforståelsen og selvinnsikten. Skylden legges i stedet på velgerne, på les misérables og the deplorables.

Slik har de etablerte partiene, og samfunnselitene selv gitt sitt sterke og avgjørende bidrag til det store politiske skifte i Europa i vår tid.

Hån og latterliggjøring

Det som nå skjer i Storbritannia, er slik sett interessant. Også Nigel Farage er blitt hånet og latterliggjort og ikke minst fått sterke beskyldninger kastet mot seg – helt siden han trådte fram under Brexit-kampanjen og etter hvert etablerte partiet Reform UK.

Nå, åtte år senere, kan det se ut til partiet kan være i posisjon for å kunne konkurrere med et av eller begge de to etablerte partiene. Det vil i så fall kunne velte det britiske topartisystemet, det som var hugget i stein. I så fall kan det kanskje i stedet bli et flerpartisystem i Storbritannia – noe som jo vil være langt mer demokratisk enn det som maktaristokratiet har holdt i hevd. Skulle dette skje, vil det være en av de største politiske omveltningene siden Magna Carta og Bill of Rights. Og igjen, de etablerte partiaristokratene har seg selv å takke.

Snekkerlauget

Prøysen sa det slik. «Skylda hadde snikker’n som laga stegan ta røtne bord». ‘Snekkerlauget’ består i vår tid av de selvhevdende liberale elitene – politikere og byråkrater – og folk i deler av akademia og media. De som i tre-fire desennier selvbevisst har kjørt sitt eget løp.

De har nektet å lytte til folket – til massene – og som dermed har satt seg i bevegelse. Denne gangen griper de ikke til høygafler og geværer, men noe langt mer kraftfullt, og som er det liberale demokratiets egen oppfinnelse. Stemmeseddelen.

Illustrasjon: West and East Germans at the Brandenburger Gate in 1989.jpg. Lisens: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/