En takk til overrabbiner Michael Melchior

For meg er dette også personlig.

Jeg var bare 18-år da jeg først hørte om Michael Melchior. Det var valgtid i Israel, og en kompis og jeg bestemte oss for at vi ikke skulle stemme blindt på det samme som foreldrene våre. Rundt oss virket det som mange stemte på partier og mennesker de knapt visste noe om. Vi ville vite hvem vi faktisk ga stemmen vår til.

Så vi satte oss ned og leste om partiene, kandidatene og det de sto for.

Da jeg var ferdig, var jeg ikke i tvil: Michael Melchior og Meimad.

Her var en ung rabbiner som viste meg en jødedom med et åpent blikk. Som snakket om fred med palestinerne, utdanning og et bedre samfunn. Som snakket om håp, og ikke bare om behovet for å være sterke og klare for krig.

Han fikk stemmen min. Jeg fikk også flere i familien og vennekretsen til å stemme på ham. Og da han kom inn i regjeringen, fulgte jeg med. For meg var han en som faktisk jobbet for å levere det han hadde lovet.

Han ble min politiske helt, selv om jeg ikke var spesielt politisk interessert den gangen.

Mange år senere var det samme mann som viet meg. Han ble rabbineren jeg spiste middag med og satt i synagogen med. Da jeg selv ble menighetsleder, var han min klokeste rådgiver og min mest lidenskapelige kritiker.

Han er fortsatt mannen jeg føler meg som et lite barn sammen med. Han stiller spørsmål jeg aldri helt klarer å finne gode nok svar på. Kanskje var han den eneste jeg så så sterkt opp til allerede før jeg kjente ham personlig.

I sin siste tale til menigheten ga han oss et budskap som hele samfunnet burde høre.

Han fortalte om Noah, som etter flommen så ødeleggelsene og ropte til Gud: Hvordan kunne du la dette skje?

Og Gud svarte: Hvor var du før? I alle månedene du bygde arken og samlet dyrene – så du ikke hvor dette var på vei? Hvorfor sa du ingenting da?

Så fortalte han om Abraham. Da Abraham fikk vite at Sodoma skulle ødelegges, utfordret han selv den allmektige. Han diskuterte, protesterte og kjempet for å redde mennesker i en by kjent for sin ondskap. Han gikk i kamp mot gud for å redde selv de skyldige.

To forskjellige måter å møte en varslet katastrofe på.

Den ene sørger for sin egen trygghet og protesterer når ødeleggelsen allerede har skjedd. Den andre ser faren og kjemper for å forhindre den.

Jeg klarer ikke å slippe den tanken.

Når antisemittismen vokser, finnes det mennesker som leser, rister på hodet og fortsetter dagen, trygge i sine egne hjem. De vil uten tvil være blant de første til å si «Hvordan kunne dette skje?» dersom noe alvorlig rammer jøder her i landet.

Andre tar ordet allerede nå. Står ved siden av dem som opplever hat. Protesterer, også når det koster noe. Og det koster mye. Å stå med jødene idag koster sosialt ganske mye. man mister venner og blir sett på som en fjern person som støtter barnemord.

Det spørsmålet Michael etterlot oss med, handler derfor om langt mer enn en fortelling fra Torahen. Det handler om hvilket ansvar vi tar mens vi fortsatt kan gjøre en forskjell.

Takk, Michael. For klokskapen, for motstanden, for håpet. For det menighet du har bygd for meg og mine barn. For veien du viser oss, og som du går i uten kompromisser. Og for at du fortsatt stiller spørsmål jeg må jobbe med å svare på.

Denne gangen sender jeg spørsmålet videre til dere som leser:

Er dere Noah eller Abraham?

Bilde: Av Rune Aakvik/Oslo Museum. Lisens: CC BY SA 4.0