Trygve Lie – glemt og undervurdert?

|
250px-Trygve_Lie_1938

Bokomtale: Arbeiderparti-politikeren Trygve Lie (1867 – 1968) må kunne betegnes som norsk politikks første internasjonale «superstar». Likevel er hans ettermæle dels glemt, dels nedvurdert og hans betydning i stor grad oversett. En ny bok kan rette opp i dette. Boka heter Trygve Lie. Byggherre i krig og fred og er skrevet av Tove Gravdal.

I ettertid er Trygve Lie ofte blitt beskrevet som «arbeidsgutt fra Grorud». Dette er vel riktig så kort det rekker, selv om det ikke var mange «arbeidergutter» som kunne ta eksamen artium og deretter begynne på jus-studium i 1914, slik Trygve Lie gjorde. Forklaringen var dels gode kontakter, dels et legat han var så heldig å få tildelt, dels iherdig egeninnsats. Han engasjerte seg tidlig i arbeiderbevegelsens virksomhet, både den politiske og den mer organisatoriske.
Da Johan Nygårdsvoll ble statsminister i 1935, ble Trygve Lie regjeringens justisminister. 38 år gammel var han regjeringens yngste statsråd. En replikk som lever etter ham som statsråd, er den han skal ha kommet med da det daværende kronprinsparet fikk sitt tredje barn i 1937, den senere kong Harald V: «Alt lykkes for denne regjering». Fra før hadde kronprinsparet to døtre, men slik loven var den gang, hadde ikke de arverett til tronen.
Da krigen i Europa utviklet seg, ble Lie først handelsminister, og deretter forsyningsminister. Da tyskerne angrep Norge fulgte han, sammen med resten av regjeringen, konge og kronprins til London, der Lie erstattet Halvdan Koth som utenriksminister. Denne posten beholdt han resten av krigen, og var også utenriksminister i de to regjeringene Gerhardsen dannet løpet av 1945. Men fra 1946 ventet større oppgaver.

FN-sjef
Det var ikke noe som i utgangspunktet tilsa at den norske utenriksministeren skulle bli generalsekretær i den nye, internasjonale organisasjonen som ble skapt nær sagt på branntomta etter verdenskrigen. Riktignok hadde det internasjonale samfunn forsøkt noe liknende 25 år tidligere, da Folkeforbundet ble dannet på branntomta etter første verdenskrig.  Med sete i den sveitsiske byen Genève ble Folkeforbundet aldri noe annet enn en papirtiger, blant annet fordi USA valgte å stå utenfor. Den nye organisasjonen, De forente nasjoner eller FN, fikk sitt hovedsete i USA.
Prosessen fram til valget av Lie var slik den typen prosesser har lett for å være, litt kaotiske, og Lie ble nok mer valgt som en kompromisskandidat enn som det soleklare valg. Resultatet ble likevel at han i januar 1946 gikk av som norske utenriksminister og på som FNs første generalsekretær.

Midtøsten
Lista over saker som kom på generalsekretærens bord var lang og krevende. De største og vanskeligste var nok de som var knyttet til sakskomplekset «Midtøsten». Da staten Israel ble opprettet i 1948 var dette med generalsekretærens helhjertede støtte; en støtte han holdt fast ved resten av livet. Han ble blant annet omtalt som «den jødiske statens gudfar». Som generalsekretær ble det forventet en viss upartiskhet av ham når det gjaldt de ulike konfiltene i Midtøsten, men etter at han kom tilbake til Norge i 1953, la han dette hensynet helt til siden.
Odd Karsten Tveits Lie-biografi fra 2018 er svært kritisk mot Lies rolle både i denne og andre konflikter. Boka ble beskrevet som et karakterdrap på Lie da den kom. I denne boka er tonen vesentlig mer nyansert og sakene som omtales og analyseres langt flere.

Mennesket Trygve Lie
Personen Trygve Lie var en nokså utypisk representant for arbeiderbevegelsens ledende skikkelser i første halvdel av det 20. århundre. Den askesen som kunne prege kretsen rundt Einar Gerhardsen, var ham fremmed; han var snarere en livsnyter. Hytte-kulturen som preget kretsen rundt Gerhardsen beskrev han som «vørterøl og Seips visebok»; det var ikke ment som noe kompliment.
Tove Gravdal skriver mye om det harmoniske familielivet til Trygve Lie, hans Hjørdis og deres tre døtre. Takket være god kontakt med Trygve Lies barnebarn, fikk hun tilgang til et unikt kildemateriale gjennom korrespondanse som var blitt tatt vare på. Hun er da også tydelig på at hun har ønsket å gi et portrett av mennesket Trygve Lie, mer enn av politikeren.
Da perioden i FN var slutt og Hjørdis og Trygve Lie kom tilbake til Norge i 1953, sto det ingen jobb og ventet på ham. I annen politisk memoarlitteratur fra denne tida kan det virke som om Trygve Lie de neste ti årene nærmest sto og trippet og ventet på at statsministeren skulle tilby ham noe. Han skal også ha gjort noen forholdsvis direkte framstøt i den forbindelse. I 1953 hadde nok Trygve Lie en mye større stjerne i media og i opinionen enn han hadde i sitt eget parti. Mange syntes nok at han var forholdsvis høy på seg selv. Men han hadde oppgaver nok. Han skrev en rekke selvbiografiske bøker om tiden i FN, han var fylkesmann i Oslo og Akershus og leder i diverse offentlige utvalg.
Under King’s Bay-saken i 1963 ble han nokså uventet hentet inn som statsråd av Einar Gerhardsen, og var statsråd fram til 1965. Innleggene hans i Stortinget framsto ofte som foredrag om ham selv og hans virksomhet, mer enn å handle om saken som sto på kartet. Det skal ha vært ved en slik anledning at John Lyng på sin lett trøndersk-malisiøse måte skal ha kommentert: «Vi hører alltid med den største glede på hva herr Trygve Lie har å fortelle oss – spesielt når herr Trygve Lie snakker om Trygve Lies bragder og andre ting som særlig interesserer ham».
I romjulen 1968 døde han nokså uventet på Geilo, der han var på juleferie sammen med en av døtrene og hennes familie.
Med Tove Gravdals bok er det i hvert fall denne lesers oppfatning at det er gitt et nødvendig bidrag til nyanseringen av fortellingen som «arbeidergutten fra Grorud» som ble norsk politikks første internasjonale superstar.

Tove Gravdal:
Trygve Lie – byggherre i krig og fred
Spartacus Forlag
448 sider

Foto av Trygve Lia 1938, via Wikimedia Commons. Lisens: CC BY-SA 3.0

0 0 votes
Artikkelvurdering
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Best likt
Nyeste Eldste