Folkeretten gjelder. Judea og Samaria hører til Israel

Dag T. Elgvin, pensjonert antropolog, Svelvik

I et innlegg i avisen Dagen i desember skrev jeg at Judea og Samaria hører til staten Israel. Begrunnelsen var at jødene fikk tilsagn om dette i to internasjonale vedtak som begge har status som folkerett: San Remo-erklæringen fra 1920 og Palestinamandatet fra 1922.  Shoaib Sultan hevdet at dette var feil fordi mandatene «var midlertidige ordninger som opphørte da områdene fikk selvstendig status eller kom under FN-systemet.»

FN

Det er riktig at mandatene var midlertidige, spørsmålet blir da hvem som overtok rettighetene. Sultans svar var at de kom inn «under FN-systemet» – men han viser ikke til noen artikkel i FN-pakten som skulle bekrefte det. Nei, det kunne han ikke for FN-pakten gir ikke FN autoritet til å overta styringen av tidligere mandatområder. Grunn-normen er respekt for inngåtte avtaler.

I innledningen slås det fast at hensikten med FN bl.a. er å ivareta «respekt for forpliktelsene som følger av traktater», og art 80 slår fast at stater eller folk som hadde rettigheter fra før, beholder dem. Her var det jødene, og da de opprettet staten Israel, gikk rettigheten over til staten.

Men nei, dette er fullstendig feil mente Sultan: «Det finnes ingen mekanisme i moderne folkerett som gir tidligere mandatområder til den staten som sist var definert som mottaker av mandatet.» Da vet Sultan noe som få andre folkerettseksperter vet.

«Lærebokregelen»

Mekanismen finnes og har fått et navn: uti possidetis juris, direkte oversatt: Det du rettmessig besitter. Enkelt sagt: En stat som opprettes på grunnlag av et mandat, beholder de grensene som fantes i mandatet.

En av de store folkerettsekspertene på Midtøsten, professor Eugene Kontorovich, tok opp dette i et vitneutsagn om Judea and Samaria for Utenrikskomitéen i Kongressen i USA for bare én måned siden: «Uti possidetis juris er en «lærebokregel» der en ny stat ved uavhengighet automatisk arver grensene til den foregående administrative enheten.» Han viste til at både Libanon, Syria, Irak og Jordan beholdt grensene fra Folkeforbundets mandater da de fikk uavhengighet.

Prinsippet er drøftet bredt i faglitteraturen, eks: Ratner: “Drawing a better line: Uti possidetis juris and the borders of new states» (1996), American Journal of International Law”, vol 90, no 4. Shaw: “The Heritage of States. The Principle of Uti possidetis Today” (1997), British Yearbook of International Law, vol 67, no 1.

Prinsippet er beskrevet i en norsk bok fra 2020: «Prosessen mot Israel. Hvordan folkeretten misbrukes til å delegitimere staten Israel», s 57, utgitt av Senter mot antisemittisme.

Den internasjonale domstolen i Haag brukte dette prinsippet i en dom mellom Polen og Tyskland i 1926 der det heter: «Prinsippet om respekt for tildelte rettigheter danner del av generelt akseptert internasjonal lov.» Gjengitt i Hildrum: «Israels land etter internasjonal lov», 2017, s 45.

Palestinamandatet er fortsatt aktuelt

Da seiersmaktene etter første verdenskrig drøftet hva de skulle gjøre med områdene de hadde frigjort fra tyrkisk herredømme, var de enige om å ikke etablere kolonier, men overlate dem til de folkegrupper som hadde størst rett. I nord og øst var det araberne, i sør var det jødene – ut fra deres tilknytning i 2000 år før araberne erobret det, og siden.

Folkerett dannes når to eller flere stater vedtar noe, eller ved sedvane. For jødenes del var det begge deler: Premissen for San Remo-erklæringen var at jødene skulle få det de hadde brukt i gammel historisk tid, på kong Davids tid. Det strakte seg fra Middelhavet og 30-50 km øst for Jordanelva, i nord ved Golan enda lenger østover. Men Storbritannia ble utsatt for press fra araberne og fant det opportunt å gi bort området øst for elva til den arabiske prins Abdullah, det ble til staten Trans-Jordan. Dermed sier Palestinamandatet at jødene rettigheter er vest for Jordanelva.

Mandatet er ikke utdatert. Israel og Jordan viste til det i fredsavtalen 72 år senere. Art 3-1: «Den internasjonale grensen mellom Israel og Jordan er avgrenset med henvisning til grensedefinisjonen under Mandatet som vist i vedlegg I (a)…» og art 3-2: «Grensen, som fastsatt i vedlegg I (a), er den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan, uten at det berører statusen til territorier som kom under israelsk militær kontroll i 1967.»

Mener Sultan at denne avtalen er ugyldig eller irrelevant? Hvilken folkeretts-traktat vil han vise til? FN-resolusjoner danner ikke folkerett, heller ikke uttalelser fra den internasjonale domstolen eller Barth-Eide.

Israels rett

Jeg skrev i desember – og fastholder nå – at Israels rett til Judea og Samaria hviler på San Remo-erklæringen fra 1920 og Palestinamandatet fra 1922. Alan Baker, en av de mest kjente folkerettsekspertene på Midøsten, skriver det samme i en artikkel fra 2020: Sovereignty in Judea and Samaria: Historical and legal milestones | Israel National News . Baker var med på å utarbeide fredsavtalene for Israel og Egypt, Libanon og Jordan, foruten Oslo-avtalene, så hans autoritet er uomtvistelig.

Jeg vil tro Sultan kjenner til Oslo-avtalene der palestinerne fikk indre selvstyre i deler av området. Oslo-II-avtalen (1995) bekrefter indirekte at Israel har råderetten, for her sies det at Israel etter forhandlinger skal overføre myndighet til PA. Israel kunne selvfølgelig ikke overføre myndighet hvis landet ikke hadde det på forhånd.

Genèvekonvensjonen

Sultan hadde ett argument til: Israel bryter den fjerde Genèvekonvensjonen fordi «det er ikke adgang til at en okkupasjonsmakt flytter egen befolkning inn i et okkupert område.» Tre momenter imot.

Ordet okkupasjon er klart definert i folkeretten: Ta kontroll over et område som tilhører en annen stat, se Haag-konvensjonen av 1907, art 42 og 43. Siden Sultan mener at området er okkupert, bør han opplyse hvilken stat han mener har legitim rett over Judea og Samaria (Vestbredden). Siden Jordan har inngått fredsavtale med Israel, kan det ikke være Jordan. Hvilket annet land?

Judea og Samaria ble i 1967 frigjort fra ulovlig jordansk okkupasjon, derfor er det ikke okkupert og konvensjonen er ikke aktuell.

For det annet: Genèvekonvensjonen handler om flytting av folk mot deres egen vilje. Vil Sultan for alvor hevde at Israel har tvangsflyttet 700.000 mennesker inn i Judea og Samaria?

Jeg vet at det ikke er tilfelle, de har flyttet frivillig. Noen få er til og med blitt fjernet med tvang av Israel, det ferskeste eksempelet er fra 5. januar.

For det tredje, Sultan hevder kategorisk at «Bosetninger er ulovlige. Det er ikke et spørsmål om tolkning». Tilbake til Oslo-avtalene: Vet Sultan at PLO og Israel ble enige om en administrativ deling i A, B og C-områder? Palestinerne fikk indre selvstyre i A og B. Bosetningene skulle tas opp i sluttforhandlingene, men disse kom aldri i gang. De er etablert i C der palestinerne ikke har noen rettigheter. Når PA klager på dem, er det ikke juridisk begrunnet — men politisk. Slik er det tydelig med Sultan også. Han har en ideologisk konklusjon og brukte argumenter som støttet den.

Den høyre-orienterte regjeringen i Israel har økt innsatsen med å etablere og godkjenne bosetninger, akkurat slik det står i Palestinamandatet art 6: «Legge til rette for jødisk innvandring, …, oppmuntre til … tett bosetting av jøder i landet, inkludert statlig land og ubebygd land som ikke er nødvendig for offentlige formål.» I samsvar med folkeretten.

Hvis Sultan fortsatt mener dette er ulovlig, bør han vise til en annen folkeretts-bestemmelse enn Genèvekonvensjonen. Uten det har han ideologiske skylapper.

Fremhevet bilde: Kartet som den britiske statsministeren hadde med i San Remo 1920. Kilde: Atlas of the Geography of the Holy Land (1916). Lisens: Falt i det fri. 

Kildeoversikt:

• Israel fjernet nybyggere 5. januar 
• Oppsummering av foredraget til Eugene Kontorovich
• Palestinamandatet art 6: “The Administration of Palestine, while ensuring that the rights and position of other sections of the population are not prejudiced, shall facilitate Jewish immigration under suitable conditions and shall encourage, in co-operation with the Jewish agency referred to in Article 4, close settlement by Jews on the land, including State lands and waste lands not required for public purposes.”
• Alan Bakers artikkel fra 2020: Sovereignty in Judea and Samaria: Historical and legal milestones | Israel National News