Ideologiske skylapper må vekk

Vi må kunne enes om noen grunnleggende prinsipper. Uten dem blir diskusjonen om Israel, Palestina og folkerett preget av ideologiske skylapper og politiserte fortolkninger.

To kronikker trykket i Norge IDAG og Dagen nylig illustrerer tydelig hvordan ideologiske premisser kan farge forståelsen av folkerett og konflikten mellom Israel og Palestina. Den første, «Absurde påstander om at Israel bryter folkeretten» av advokat Ragnar Hatlem, fremhever at Israel følger humanitærretten og ofte går lenger enn loven krever. Den andre, «Bosetterne er sin fulle rett» av Dag T. Elgvin, hevder at bosettingene på Vestbredden er fullt lovlige og historisk forankret, og at palestinerne ikke har noen folkerettslig status i området. Begge kronikkene er interessante ikke bare for sitt innhold, men som illustrasjon på et fenomen: hvordan politiske holdninger og ideologiske skylapper ofte veier tyngre enn rettslige vurderinger, og hvordan narrativet i offentligheten kan formes ved å omdefinere hva som oppfattes som politisk akseptabelt – et eksempel på å flytte Overton-vinduet.

Debatten om folkerett og Israel-Palestina-konflikten er nå preget av en forvirring som ikke gagner noen. Det som presenteres som juridiske vurderinger, er ofte politiske posisjoner pakket inn i en juridisk drakt. Resultatet er at lesere står igjen med et bilde der internasjonal rett tolkes ut fra hva man ønsker at den skal være, snarere enn hva den faktisk er.

Kjernen i problemet er enkel. Hvis man starter med en ideologisk konklusjon og deretter leter etter argumenter som kan støtte den, ender man ikke med jus, men med fortellinger som ligner jus. For å forstå hva som er gyldige folkerettslige vurderinger, må man skille tydelig mellom politikk og rett.

Folkeretten bygger på tilgjengelige normer og kilder. Ikke på hemmelig etterretning

Hatlems kronikk hevder at ingen utenfor Israels militære strukturer kan vurdere lovligheten av militære angrep, fordi etterretningsgrunnlaget er hemmelig. Dette er en misforståelse av humanitærrettens fundament. Folkeretten er laget for å kunne evalueres uten at man må ha innsikt i alle hemmelige vurderinger som foregår bak lukkede dører.

Det er et grunnprinsipp i både traktater og sedvanerett at vurderinger av forholdsmessighet, målvalg og forsiktighetsregler skal baseres på hva en rimelig militær beslutningstaker ville gjøre i en gitt situasjon. Det betyr ikke at man må ha tilgang til alle dokumenter, men at man vurderer om mønsteret av handlinger er forenlig med gjeldende regler.

Når uavhengige FN-organer, Den internasjonale domstolen, Røde Kors og en lang rekke stater med militær erfaring vurderer at praksis bryter humanitærretten, er det ikke spekulasjon. Det er en faglig analyse av handlinger og konsekvenser. Det er slik folkeretten er ment å fungere.

Hvis lovligheten av militære handlinger bare kunne vurderes av den som utfører angrepet, ville humanitærretten ha mistet all funksjon.

FN-resolusjoner, mandat og Overton-vinduet

Elgvins kronikk hevder at FN-resolusjoner og Den internasjonale domstolens uttalelser ikke har betydning, og at historiske dokumenter gir Israel evig rett til territoriet. Dette er ikke bare juridisk feil – det er også et eksempel på hvordan man forsøker å flytte Overton-vinduet. Ved å fremstille dagens folkerettslige konsensus som irrelevant og historiske argumenter som avgjørende, normaliseres ideen om at bosettinger er lovlige og at palestinerne ikke har folkerettslig status.

Teksten påvirker dermed ikke bare lesernes oppfatning av fakta, men også hva som oppfattes som politisk akseptabelt å mene eller diskutere. Dette er et strategisk grep som kan endre narrativet i offentligheten dersom det ikke imøtegås med korrekte fakta og tydelige juridiske forklaringer.

Selv Israels høyesterett har i mange år lagt til grunn at Vestbredden er okkupert territorium under internasjonal rett. Det gjør også USA, EU, Norge, Den internasjonale domstolen, Røde Kors og stort sett alle stater som har uttalt seg offentlig.

Mandatet for Palestina gir ikke evig territorielt eierskap

Elgvins historiske fremstilling som hevder at Palestinamandatet gir Israel rett til området fra elven til havet i dag, overser hele utviklingen av internasjonal rett etter 1945. Mandater fra Folkeforbundet var midlertidige ordninger som opphørte da områdene fikk selvstendig status eller kom under FN-systemet. Det finnes ingen mekanisme i moderne folkerett som gir tidligere mandatområder til den staten som sist var definert som mottaker av mandatet.

Bosettinger er ulovlige. Det er ikke et spørsmål om tolkning

Uansett historisk argumentasjon er dagens rettstilstand klar. Det er ikke adgang til at en okkupasjonsmakt flytter egen befolkning inn i et okkupert område. Dette følger av Den fjerde Genèvekonvensjonen og er gjentatt i et stort antall rettskilder. Det finnes ingen unntak i traktatene for religiøse, historiske eller kulturelle begrunnelser.

Når enkelte hevder at bosettingene er lovlige fordi de er vedtatt av israelske myndigheter, er det en kategorifeil. En stat kan ikke vedta seg ut av internasjonale forpliktelser. Hvis intern nasjonal lov står i strid med traktatrett eller sedvanerett, er det den internasjonale retten som gjelder.

Folkerett er ikke selektiv og gjelder ikke bare når det passer

Begge kronikkene har det til felles at de forsøker å forankre nåtidens politikk i historiske eller sikkerhetsmessige argumenter som skal overstyre internasjonale regler som alle moderne stater er bundet av. Dette er en forståelig fristelse i enhver konflikt, men det fører ingen steder. Folkeretten ble nettopp utviklet fordi konflikter om territorium, makt og historiske krav har utløst kriger gjennom hele menneskehetens historie.

Hvis man aksepterer at stater kan bruke hemmelig etterretning som grunnlag for immunitet mot juridisk kritikk, eller at hundre år gamle dokumenter har større vekt enn traktater fra vår egen tid, står vi igjen uten et fungerende internasjonalt system.

Ideologiske skylapper må vekk

Konflikten i Israel og Palestina er dyp, kompleks og følelsesmessig for svært mange. Nettopp derfor må vi insistere på at folkeretten ikke er et sett med verktøy som brukes for å støtte egne sympatier. Den er et felles rammeverk som skal hindre vilkårlighet og beskytte begge parter i en krig.

Det er mulig å ha politiske synspunkter. Det er fullt legitimt å diskutere løsninger. Men det er ikke legitimt å omskrive folkerettens grunnpilarer for å få argumentene til å passe.

For å komme videre trenger vi en debatt som ikke starter med ønsket konklusjon. Vi trenger en debatt som tar utgangspunkt i rettsreglene slik de faktisk er, og som anerkjenner at det finnes konsekvenser for enhver stat som velger å ignorere dem.

Det er først når ideologiske skylapper tas av at vi kan diskutere denne konflikten med den alvorligheten den fortjener.

Fremhevet bilde er generert av CoPilot.