Regjeringen Nordli – et 50-årsminne

Fredag 15. januar 1976 fikk Norge en ny regjering. Den nye statsministeren var den 48 år gamle parlamentariske lederen for Arbeiderpartiet, Odvar Nordli. Han avløste den 66 år gamle Trygve Bratteli, som gikk tilbake til Stortinget og overtok Nordlis verv som parlamentarisk leder. Dette var på mange måter det statsministerskiftet i Norge som brukte lengst tid fra det ble vedtatt til det ble gjennomført.

Bratteli dannet sin andre regjering etter valget i 1973 da han overtok etter Lars Korvald fra KrF. På mange måter framsto dette skiftet slik at det var valgets taper som avløste valgets vinner som statsminister. Bratteli hadde vært leder i Arbeiderpartiet siden 1965, og i forkant av landsmøtet i 1975 hadde han signalisert at han ville gå av som partileder. I den interne prosessen som fulgte ble også statsministerposten en del av kabalen, og landsmøtet endte opp med å velge Reiulf Steen som ny partileder og Odvar Nordli som statsministerkandidat. Statsminister Bratteli var med andre ord satt på oppsigelse, en uverdig situasjon som verken han, Steen eller Nordli fortjente.
Verken politisk eller mannskapsmessig representerte Nordli-regjeringen noe spesielt nytt. Likevel må valget i september 1977, drøyt halvannet år senere, kunne betegnes som en braksuksess både for partiet, regjeringen og ikke minst statsministeren. Det ble foreløpig siste gang man kunne snakke om et «brakvalg» for Arbeiderpartiet; noen øyeblikk kunne det se ut til at Arbeiderpartiet fikk rent flertall. Det hadde man ikke hatt siden valget 20 år tidligere.
Den videre utviklingen viste hvor kort veien kan være fra Capitol til den tarpeiske klippe også i norsk politikk. To år etter valgnatta, der en jublende statsminister ble avbildet med kommentaren «Denne natta glømmer je itte!» viste bildene av statsministeren en tydelig sliten og, skulle det vise seg, syk regjeringssjef. Senere kom det fram at han i ikke liten grad selvmedisinerte seg med alkohol. Kommunevalgkampen 1979 fikk en start som bare kan beskrives som en skandale og valgkampen forøvrig som en katastrofe.

Maktkamp
Det delte lederskapet som landsmøtet vedtok i 1975 fungerte aldri. Det gjør som regel ikke den typen løsninger. Om konfliktene mellom statsminister og partileder kan kalles noe annet enn maktkamp, er først og fremst en semantisk diskusjon. Konfliktene oppsto mer fordi man ikke snakket sammen enn reell uenighet. I ettertid er det blitt kjent at Odvar Nordli og Reiulf Steen i svært liten grad snakket med hverandre i denne tiden. Steen kom ofte i skvis når han, som partileder, skulle forklare eller forsvare beslutninger regjeringen hadde tatt, men som partilederen dels ikke kjente til, dels ikke var enig i.
Statsministeren hadde ikke forståelse for partilederens ønske om å få være tilstede i regjeringskonferansene, og avviste dette på et formalistisk grunnlag som neppe var verdt de problemene det skapte. Det at Steen på et forholdsvis sent tidspunkt ble medlem av regjeringen, ser ikke ut til å ha endret situasjonen i nevneverdig grad. Det er streng rangordning i en regjering, både med tanke på ansiennitet og tyngde på departementene. En fersk handelsminister blir fort litt benjamin i et slikt selskap, partileder eller ei.

Siste folkelige
Et halvt århundre etter at han tiltrådte, er det grunn til å huske at Odvar Nordli på mange måter er den som representerer overgangen mellom Arbeiderpartiet som et klassekamp-parti av vanlige lønnsmottakere og Arbeiderpartiet som et parti dominert av akademisk velutdannede tillitsvalgte. Han var den første statsministeren fra Arbeiderpartiet med eksamen artium på cv-en. Drømmen hans hadde vært å bli forstmann, men studier på landbrukshøyskolen var det ikke økonomi til. Han tok i stedet revisorutdanning; det var rimeligere. Politisk gikk han gradene via AUF og kommunepolitikken, til han som 34-åring ble valgt inn på Stortinget. Han var kommunalminister i Trygve Brattelis forholdsvis kortvarige, første regjering.
Det er vel også fair å si at han var den siste «folkelige» statsministeren i Norge; ja, en av de få som fortjener en slik beskrivelse. Kanskje gjelder dette bare ham og Per Borten?

Plikttro
Slik jeg leser den omfattende biografien om ham som kom i 2025, var det først og fremst av plikt Odvar Nordli ble landets regjeringssjef, og ikke fordi han hadde så veldig lyst. Men hadde han først tatt på seg noe, gikk han inn med hele seg.
Den såkalte Volvo-avtalen kunne blitt stående som et minnesmerke over hans regjeringstid, men så raknet den på oppløpssiden. Det var ikke bare en politisk skuffelse, men også en personlig. I tillegg til den politiske slitasjen, slet han med et helseproblem som bare de færreste visste om. Først flere år senere ble dette diagnostisert som «klasehodepine» – slå det gjerne opp selv.

Exit
Det er lett å se likhetstrekk mellom prosessen da Nordli ble statsminister og det som skjedde da han gikk av. Det var ikke vakkert noen av gangene.
På sett og vis var han vel glad til for å gå, men ikke for måten det skjedde på.
Slik jeg leser boka om ham, får man inntrykk av at dersom Nordli hadde gått av som statsminister høsten 1980, som han opprinnelig hadde tenkt, ville etterfølgeren hans blitt daværende miljøvernminister Rolf Hansen. Men etter hvert som Nordli stadig utsatte og utsatte sin avgang, og ikke snakket med den potensielle etterfølgeren om dette, mistet Rolf Hansen det lille han hadde av motivasjon for en slik jobb, og ble derfor – til stor overraskelse for både Nordli og andre – den som spilte inn Gro Harlem Brundtland som ny statsminister. Den eneste som ikke ble overrasket, var Gro selv. I motsetning til eksempelvis Nordli, var Rolf Hansen en som snakket med folk.

Ettermælet
Da Trygve Bratteli ved sin avgang ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle, svarte han, litt beskt: -Ja, i den grad det kan skade min etterfølger.
Odvar Nordli valgte å sitere en svensk salme da han skulle oppsummere etter sin avgang: «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem»; skrevet av den svenske frelsesoffiseren August Storm i 1891. På bildene fra denne tiden ser Odvar Nordli både gammel og syk ut. Men han var altså ikke mer enn 53 år.
Odvar Nordli var den 28. av de 35 statsministrene Norge har hatt til nå. Han holder en 12. plass blant de som har sittet lengst og når det gjelder jobben han gjorde, vurderes han som middels eller kanskje litt under det. Denne siste typen vurderinger kan imidlertid aldri bli noen eksakt vitenskap.
Etter å ha blitt pensjonert som fylkesmann i Hedmark, engasjerte ikke Odvar Nordli seg mer i politikk. Han viet tida til hagestell og omsorg for sin Marit, og han skrev noen bøker.
I 2017 samlet NRK seks personer som alle hadde vært statsminister i Norge til programserien «Da vi styrte landet». Den sjuende ville vært Odvar Nordli. I sitt 90. år takket han nei til å delta. Mon tro om ikke det var en klok vurdering?

Litteratur:
Tore Li: ODVAR NORDLI
Plikten, makten og oppbruddet
Cappelen Damm, 2025
478 sider

Illustrasjon:  Den omtalte bokas omslag (kilde: Cappelen Damm forlag).