Sterk på retorikk, svak på fakta
Christian Tybring-Gjedde advarer i ” Europas rop om boikott av Israel er et skammens teater” mot antisemittisme samtidig som han implisitt antyder at kritikk av Israel er antisemittisme. Dette er ikke bare feil, det er en bjørnetjeneste mot norske jøder.
Å koble kritikk av en stats politikk til hat mot jøder bygger videre på samme feilslutning som antisemittisme bygger på: at jøder kollektivt er ansvarlige for Israels handlinger. Norske jøder er norske borgere med egne liv og meninger, og skal ikke stå ansvarlige for en stat de ikke styrer.
Sammenligningen mellom Ukraina og Israel er misvisende, og bygger på manglende forståelse av folkeretten. Ukraina er et land som blir invadert; Israels handlinger i okkuperte områder må vurderes etter gjeldende folkerett, inkludert FN-resolusjoner og Genèvekonvensjonene. Å fremstille begge tilfeller som identiske «eksistensielle kriger» overser dette viktige skillet. Videre presenteres Israels politikk i Gaza og Vestbredden uten historisk kontekst. Blokade, okkupasjon, ressurskontroll og restriksjoner på palestinernes liv legges ikke til grunn. Resultatet er en enkel «rett til selvforsvar»-fremstilling som hverken reflekterer virkeligheten eller tar inn i seg kompleksiteten. Begrepet antisemittisme misbrukes også. Kritikk av en stats politikk er ikke antisemittisme, og å fremstille det slik utvanner begrepet, drukner ekte antisemittisme i støy, og gjør jøder mindre trygge.
Til slutt er argumentasjonen om boikott og «moralsk forsøpling» misvisende. Økonomiske og akademiske boikotter rettet mot statlige aktører eller selskaper som bidrar til okkupasjon, er legitime virkemidler innen internasjonal politikk. Det er ikke nødvendig å kaste iPhoner eller medisiner for å stå opp for prinsippene. Å fremstille boikott som hykleri er både retorisk og faktuelt feil. Kort sagt: Det er fullt mulig å kritisere Israels politikk og samtidig stå opp mot antisemittisme. Gjeddes innlegg gjør det motsatte, og gjør norske jøder en bjørnetjeneste i prosessen. Norske borgere må behandles som individer med egne rettigheter, ikke som representanter for en utenlandsk stat.