“With God on our side”
Drøyt femti pastorer, predikanter og representanter for frikirkelighet og lavkirkelighet publiserte nylig et såkalt «bønneopprop» i avisene Dagen og Vårt Land i forbindelse med det kommende stortingsvalget.
En god del av teksten er ukontroversiell og vil antakelig kunne signeres av et flertall av norske velgere. Det dreier seg bl.a. om gode ønsker som «redelighet, respekt og saklighet» i valgkampen, «oppgjør med all form for rasisme og antisemittisme», at vi alle må få oppleve «ekte toleranse og medborgerskap» m.m.
Så langt, så vel. Men så er disse velmenende ønskene en del av et «bønneopprop», en henvendelse både til Gud og nasjonen. Det ligger en motivasjon bak dette, som vi må anta oppleves som maktpåliggende for underskriverne. Noe står på spill.
«Guds vei» med nasjonen?
Selve grunnlaget for oppropet er formulert i første avsnitt: «Vår bønn er at Gud skal få sin vei med nasjonen vår.» Hva mener underskriverne med dette? Hvem er adressaten her? Gud – eller politikerne?
Etter innledningen, der motivasjonen blir presentert, kommer en rekke avsnitt som tydelig er henvendt til Gud. Alle begynner nemlig med bønneformularer som dette: «Vi ber for…/ Vi ber om…».
Som allerede nevnt, er mye av innholdet gode ønsker det vil være konsensus om. Det interessante blir derfor å se nærmere på det øvrige.
Politisk bønnemanifest?
Leser man videre i bønneteksten, blir det tydelig at den er tilpasset en “vei” som samsvarer godt både med deler av programmet til partiet Konservativt og til den nye profilen til KrF. I hvert fall om vi leser litt mellom linjene, blir dette tydelig.
Abortproblematikken dukker opp i denne bønnelinjen: «Må vi få en regjering som beskytter livets ukrenkelighet – fra unnfangelse til livets slutt». Og når det bes om «at flest mulig barn kan vokse opp i det nære fellesskapet med mor og far», så er det i utgangspunktet noe de fleste kan være enige i. Denne bønnen havner imidlertid i et litt annet tolkningsrom når den knyttes til neste bønn – om «sunn identitetsutvikling og respekt for at alle mennesker er skapt i Guds bilde – som mann og kvinne». Da er vi midt i kjønnspolitikken.
Bønneoppropet som politisk bønnemanifest blir overtydelig i det siste avsnittet: «Vi ber særlig om at Norge ikke inntar en fiendtlig holdning overfor Israel» (min kursivering).
For å kunne be til Gud på denne måten, ligger det som en forutsetning bak det hele at Gud er «enig». Ja, at bønneforfatterne er sikre på at bønnens innhold er i tråd med «Guds vei for nasjonen». Det er da tittelen på en av Bob Dylans tidlige protestsanger rinner meg i hu: «With God on our side». Den var imidlertid ironisk ment.
Representative?
Så bør det vel for ordens skyld tilføyes at et flertall av landets kristne neppe ville vært komfortable med å signere et slikt bønneopprop. Slik sett er nok ikke underskriverne representative for hele kristen-Norge – verken konfesjonelt eller politisk.
—
Lenker til bønneoppropet i Vårt Land og Dagen:
- Vårt Land-innlegg: Vi ber for Norge
- Dagen-innlegg: Vår bønn er at Gud skal få sin vei med nasjonen vår
KI-generert illustrasjon (Microsoft Copilot)
Bønneopprop som skal minne skaperen om de intensjoner som ligger bak skapelsen? Du verden. Hvorfor det? Har Gud blitt dement, eller er Gud opptatt med andre ting?
Som skaper av altet, så har antageligvis Gud få problemer med å komme på gode og relevante ideer som skal virkeliggjøre den iboende intensjonen med skapelsen av altet og dermed det menneskelige. Selv om det fra menneskets optikk til tider kan se ut til at Gud sover. Og det siste her er ikke min respektløse påstand: Vi ser heldigvis i Tanakh (GT) at fortvilelse, sinne og frustrasjoner over å oppleve Guds fravær og likegyldighet tærer på både tro og liv. Ref f.eks. Jobs bok som ikke handler om lidelse som sådan, men om den komplett urettferdige, vanvittige og uforståelige lidelse. Eller f.eks. i Salmene 44: “Reis deg! Hvorfor sover du, Herre?” Og vi ser i King James bibel i Jeremia 20 følgende dønn ærlige og for flere av oss gjenkjennelige utbrudd; etter å ha blitt revet ned av tvilens mørke. I gudsfraværet så ropes det der fortvilet: “O Lord, thou hast deceived me”. (Herre,, du har bedratt meg!”. De norske oversetterne har dessverre ikke våget å oversette like direkte, men det kan legitimt oversettes slik som King James Bible har gjort. Det er derfor det står der.
Som vi ser av både Tanakh og NT, så er nemlig realiseringen av skaperverket dristig nok er delegert til Guds elskede skapning mennesket som medskaper og deltager i prosessen. Men her har man vel langt på vei gjennom tidene vist seg ikke å være oppgaven helt moden? Det er altså vi som skal forvalte sameksistens og skaperverket på Guds og våre egne vegne; vi er alle i vår forskjellighet nettopp en berikende og utfordrende ressurs. Grunntonen og målet er derfor menneskeverdet, ubetinget.
Der tolkninger av bud og tekster kommer på vers av nevnte menneskeverd, der har sistnevnte verdi alltid forkjørsrett. Dette er sågar en styrene faktor (“Pikuach Nefesh”) i jødisk troslære som var Jesu kontekst på alle måter; det var nettopp dét prinsipp han fulgte i møte med rettroenhetens maktmennesker. Noe som dessverre har gått flere kristne forbi, da de opererer med avsporende og usanne stereotypier hva gjelder jødisk troslære som kontrast til den “gode” kristendommen.
Jeg har nevnt følgende før andre steder, men jeg anser det som helt sentralt. Merkelig nok finnes det noen kristne som ikke bejaer dette som jeg anser som Kristus klart anskueliggjør i NT: Gud skapte ikke først jøden ,ikke den kristne, ikke muslimen, osv. Men mennesket. Det innebærer at det vi alle har felles – uansett religion, livssyn, politisk identitet eller om man er homo- eller heteroseksuell – sitter i dypet av vårt hjerte. Det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan derimot utvikles, endres.
Så hva innebærer det så at “Gud skal få sin vei med Norge”? Med det mangfoldet som rår av forskjellige kristne menigheter og kirkesamfunn vil flere av svarene angående Guds intensjoner her være ulike. Satt på spissen, så er den ene menighetens tro den andres vranglære. Snart 2 000 år med uenigheter, kategoriske motsigelser og gjensidig arrogant distansering blant kristne menigheter har hatt sin pris.
Det ser unektelig ut som om noen mener at man ikke blir frelst av Kristus, men tilslutning til en millimeter-presis definert troslære hugget i sten. Her stikker som regel selvrettferdighetens og hovmodets hoder frem; men som vanlig er det de involverte som er de siste til å oppdage dette fenomenet.
Takk for en velformulert og velreflektert kommentar.