At ateister straffes evig for sin vantro er selvmotsigende

Hvis gud eksisterer og skapte meg med et sinn som verdsetter fornuft og bevis, er ikke da min vantro eller skepsis på en måte en del av hans design? Det virker da merkelig at jeg skal straffes evig.

Det å vokse opp som ateist i et område mange anser som “bibelbeltet”, gjorde at jeg ofte møtte på forestillingen om at som ikke-troende er evig straff min forutbestemte skjebne. Slike forslag finner jeg arrogante og uroende, og her er noe av grunnen til det:

For det første, min ateisme er ikke født ut av ondskap eller et ønske om å trosse religion. Det er et produkt av hva jeg anser som et rasjonelt, spørrende sinn. Hvis gud er allvitende, som mange religioner hevder, ville han ikke da ha visst at jeg ville være skeptisk, og alltid søkende etter rasjonelle forklaringer?

Tenk på universet – en fantastisk harmoni av målbare, testbare fenomener. Vitenskap, med sine verktøy for å forstå og verifisere virkeligheten, blir av mange troende ansett for å være en gave fra denne samme guden. Men når det kommer til det mest kritiske budskapet om vår eksistens (som presentert i religiøse tekster), blir vi bedt om å forlate disse verktøyene. Vi blir bedt om å akseptere påstander som motsier den demonstrative virkeligheten, nettopp det vi oppmuntres til å utforske og forstå.

For det andre, så er det guds stillhet. Ingen konkrete bevis, ingen ubestridelige tegn på eksistens, men likevel er innsatsen er uendelig høy; evig straff for bare å tro annerledes. Det virker irrasjonelt å skape et univers styrt av logikk og fornuft, for så å kreve tro på noe som trosser disse prinsippene.

Jeg har forsøkt å navigere livet ved å bruke de fakultetene jeg besitter, og vurdere påstander basert på deres samsvar med virkeligheten og vitenskapelig forståelse. Når religiøse krav kolliderer med biologiens lover, fysikk eller grunnleggende logikk, finner jeg det rimelig å tvile på deres gyldighet.

Evig straff for å velge annerledes?

Så, hvis gud eksisterer og skapte meg med et sinn som verdsetter fornuft og bevis, så er min vantro eller skepsis på en måte en del av hans design. Og hvis det er tilfellet, virker det motsigende og urettferdig å straffe meg for å bruke akkurat de verktøyene jeg ble gitt.

Det utfordrer også tanken om en ekte fri vilje, at evig straff er resultatet om vi velger annerledes.

Dette er grunnen til at jeg finner konseptet om Abrahams gud utfordrende å forene med rasjonell tankegang. Det handler ikke om opprør; det handler om å søke sannhet på en måte som respekterer vår medfødte intelligens og nysgjerrighet.