Er islam en uforanderlig størrelse?

Jeg vil gi Abid Raja rett i noe, vi har utfordringer i spenningen mellom konservativ religion og det moderne samfunn, skriver Lars Gule.

Abid Raja har skrevet en kronikk som indikerer at islam representerer en stor utfordring for integreringen av muslimer i det norske samfunnet. Dermed gjør han islam til en slags uforanderlig størrelse som i svært stor grad bestemmer muslimers holdninger og handlinger.

I et innlegg svarer Dag Øistein Endsjø på Rajas kronikk. Han hevder at «islam aksepterer også homofili». Dette står i motsetning til vanlige oppfatninger om at islam er ensbetydende med dødsstraff for homoseksuell praksis.

Men, innenfor både jødedom og kristendom har det også vært praktisert dødsstraff for homoseksuell praksis. Det er ikke situasjonen i dag. Det betyr ikke at de tekstene som begrunner – eller til og med påbyr – en slik straff, har blitt endret. Det handler om en praksis som har forandret seg. For å forstå dette, må vi også forstå a) at religion er noe mer enn tekster, og b) det intrikate samspillet mellom religion og sekulær makt i stat og samfunn.

Avstand mellom stat og religion

Innenfor kristenheten – den del av verden hvor kristendommen har vært dominerende religion – har det vært et samspill mellom religiøse ledere og lærde på den ene siden og sekulære (stats)myndigheter på den andre. Dermed har lovgivningen og praktiseringen av lovene vært påvirket – til dels bestemt – av religiøse oppfatninger. Dermed fulgte også dødsstraff for forbrytelser opplistet med slik straff i Bibelen. I dag er avstanden mellom stat og «kirke» (religion) ganske stor. Det er derfor ikke lenger slik at bestemte tolkninger av «hellige tekster» avgjør rett og galt, dvs. hva som skal være lovlig eller ulovlig, og hva straffen skal være for ulike forbrytelser. Over tid har vi da også sett en endring i straffen for homoseksuell praksis. Til slutt har vi fått ikke bare avkriminalisering av slik praksis, men en legalisering av likekjønnede ekteskap.

Slik er det ikke i en rekke muslimske land. Der finner man fortsatt dødsstraff i lovverket, begrunnet nettopp med henvisning til religionens krav. Uten at det innebærer at mange blir dømt til døden. I andre muslimske land er homoseksualitet fortsatt kriminalisert, men uten dødsstraff. Historisk har det likevel vært ganske vanlig med (seksuelle) vennskap mellom menn i muslimske land – og betydelig toleranse for dette.

Det kan føyes til at i flere «kristne» land (særlig i Afrika) har man ganske nylig kriminalisert homoseksualitet med tilhørende strenge straffer.

Islam er ikke bare tekst

Endsjø har derfor helt rett i at islam ikke bare er tekster, men også praksis – basert på tolkninger av tekstene (og sikkert også litt egen tenkning). Derfor er islam, som kristendom, jødedom og andre religioner, forenlig med det meste.

Spørsmålet blir da om endringene i den sekulære lovgivningen og rettspraksisen skyldes endringer av de religiøse tolkningene – eller om endringene av de religiøse oppfatningene følger etter at opinion (folkemening) og lovgivning har endret seg. Mye kan tyde på at den religiøse forståelsen følger etter holdningsendringene og endret lovgivning.

I alle fall synes dette å være tilfelle innenfor den norske majoritetskristendommens, Den norske kirkes (Dnk) kristendomsforståelse. Dnks utvikling har gått fra klar avvisning av homoseksuell praksis for relativt få tiår siden til ikke bare aksept, men det noen vil kalle en omfavnelse av homofil kjærlighet.

Dette gjør det nødvendig å snakke om hvilke tolkninger og praksiser som er mest utbredt innenfor de ulike religionene til enhver tid. Og, innenfor hvilke områder eller land. Slik det er i dag har nok konservative og til og med reaksjonære tolkninger av Koranen og hadith betydelig gjennomslag blant muslimer. Gjennomslaget er så stort at slike tolkninger kan kalles hegemoniske, men slik har det ikke alltid vært.

Liberale islam-tolkninger

Islamske tolkninger og praksiser var langt mer liberale i periode i tiden etter 2. verdenskrig og fram til 1970-tallet. Dette henger trolig sammen med sekularisering av samfunnene og at mer liberale holdninger var hegemoniske i stat og samfunn. Så har det snudd. Det er også problematisk at disse konservative og reaksjonære tolkningene har fått et visst (men bare et visst) gjennomslag også blant muslimer som er minoritet i mange vestlige land. Her er imidlertid bildet langt mer sammensatt og mange «diasporamuslimer» har akseptert homofile forhold.

Det er imidlertid ikke disse stemmene vi hører mest om. Det er de konservative og reaksjonære holdningene som blir registrert. Dette kan selvsagt skyldes at mange av de muslimene som forfekter disse hegemoniske islamtolkningene, er genuint opptatt av å ta islam bokstavelig. Men det kan også skyldes mer subtile – og ubevisste – prosesser som handler om identitet og identitetspolitikk.

Religioner er samspill

Nettopp fordi religioner handler om samspillet mellom tekster, dogmer, tolkninger og praksis, kan de fundamentalistiske tolkningene svekkes i framtiden. Men, der hvor liberale tolkninger og praksiser er etablert, kan det også skje endringer i mer fundamentalistisk retning. Dette er noe som vil avhenge av en rekke ulike faktorer.

Derfor mener jeg det også er viktig å gi Abid Raja rett i noe av det han sier, for vi har utfordringer i spenningen mellom konservativ religion og det moderne samfunnets liberale frihetsforventninger. Samtidig må Raja kritiseres for den generaliserende essensialiseringen av islam i hans kronikk i Aftenposten. For dette er faktisk en debatt hvor det ikke er opplagt at bare den ene siden har rett, men hvor det finnes viktige og gyldige argumenter på flere sider.

Forsidebilde av Jason via Flickr. Lisens CC BY-NC 2.0