EU-debatt i solnedgang

EU-entusiastene prøver seg igjen. Denne gangen med at NATO-landet Norge må forte seg inn i EU for å få trygghet i en ikke-eksisterende forsvarsunion og med et Tyskland som knapt er i stand til å forvare seg selv.
I 1994 var hjernen min for et EU-medlemskap – mens hjertet var imot. Stemte følgelig ja, men ble glad da det ble nei.
14000 rettsakter senere – og med et EU i politisk og økonomisk forfall, er hjertet og hjernen blitt enige. Vi kan ikke satse på EU. Og nå insisterte hjernen på at også EØS-avtalen ligger tynt an.
Hvis EØS-avtalen hadde vært så fantastisk, og hvis den i det hele tatt hadde vært nødvendig, hadde naturligvis også Sveits og UK gått for samme løsning. Men nei, ikke et knyst derfra om at det er behov for å inngå en EØS-avtale. Tvert imot.
Tidligere statsminister John Major, som i 1992 deltok på vegne av EU i forhandlingene om EØS-avtalen, sa under Brexit-forhandlingene at EØS-avtalen ikke er en passende løsning for Storbritannia, og at den er alt for begrensende for et land som Storbritannia. Theresa May og Boris Johnson peker spesielt på at en EØS-avtale ville innebære for mye regulering fra EU uten tilstrekkelig innflytelse.
De tre siste årene har EUs motor Tyskland gjennomsnittlig hatt en økonomisk vekst på stusselige 0,5% per år, EU 1,6%, Sveits1,6%, UK 2%, mens Norges vekst har vært 6,1% – inkludert olje og gass og utenriks sjøfart. Vår fastlandsøkonomi har gjennomsnittlig hatt en vekst på beskjedne 1,4%.
Altså har Sveits og UK like høy eller høyere økonomisk vekst enn EU – uten EØS-avtale. Norges fastlandsøkonomi har en lavere vekst enn både Sveits, UK og EU – på tross av EØS-avtalen – som noen insisterer på at har “tjent oss godt” og som vi visstnok er helt avhengige av. Og som vi vet, olje og gass og utenriks sjøfart trenger ingen EØS-avtale for å få adgang til markedene.
Gjennomsnittlig har handelen mellom Sveits og EU de tre siste årene vært 275 mrd. EUR per år, mens den mellom Norge og EU var 225 mrd. EUR per pr. år. inkl. olje og gass. Altså var handelen mellom Sveits og EU 50 mrd. høyere enn mellom EU og Norge. Enten driver Sveits med magi, eller så ble vi bondefanget i 1992, da vi underskrev EØS-avtalen – og som vi eventuelt har lidd under siden.
I disse dager forsøker norske EU-entusiaster å dra igang en ny EU-debatt. Begrunnelsen denne gangen er Trump og Putin – og andre fusentaster. NATO-landet Norge må nå forte seg inn i EU for å få trygghet i en ikke-eksisterende forsvarsunion og med et Tyskland som knapt er i stand til å forvare seg selv. Dette framstår som merkelig når Sveits, som verken er medlem i NATO eller med i EU, og UK som ikke er medlem i EU, ikke føler det samme behovet for å søke trygghet i den europeiske unionen.
Mens altså, Norge … Kan det være at noen forsøker å bruke den urolige tiden vi lever i til å …. Nei, så galt kan det vel ikke være?
AI-generert illustrasjon fra Bing copilot.
Å tone ned EUs betydning for Norge er ganske oppsiktsvekkende, Arne. Uten fri tilgang til det indre markedet vil Norge være riktig ille ute. At vi kan klare oss uten EØS-avtalen likeså. Sveits har jo femti års forsprang på oss med hensyn til bilaterale avtaler som fyller noenlunde samme rolle som EØS-avtalen, og når det gjelder Storbritannia er de åpenbart i en litt annen forhandlingssituasjon ettersom de er en av verdens største økonomier. Likevel har både britene, og nå også sveitserne, sine utfordringer i forhandlingene med EU. Hvordan ville det gått om vesle Norge skulle satt seg ned og forhandlet seg frem til tilsvarende avtaler fra «scratch»?
Du bruker også ganske selektive eksempler. Tyskland er landet som trekkes frem, eksempelvis når du sammenligner økonomisk vekst. At en rekke EU-land har høyere vekst enn både Sveits og Storbritannia viser jo likevel at tysk stagnasjon ikke automatisk betyr at alle EU-land bremser opp når Tyskland gjør det. Likeledes er det kun Tyskland du trekker frem som et eksempel på hvor dårlig stilt det står med Europas forsvar. Det rustes imidlertid betydelig opp i andre europeiske land. Den polske opprustningen over flere år er oppsiktsvekkende.
At Tyskland “knapt er i stand til å forsvare seg selv”, er uansett ikke noe argument mot det europeiske forsvarssamarbeidet. Poenget med Den europeiske forsvarsunionen, i likhet med NATO, er jo at man i fellesskap skal etablere et troverdig forsvar. Jeg har aldri hørt noen norske «EU-entusiaster» foreslå å bytte ut NATO med et rent europeisk forsvarsprosjekt, men hvorvidt NATO kan garantere vår trygghet i årene som kommer er jo faktisk ikke først og fremst opp til oss europeere. Mens vi biter negler i påvente av hvordan de neste fire årene vil bli, fortsetter EUs forsvarssamarbeid. Der er jo også Norge med, som nissen på lasset, i likhet med EØS. Heldigvis, kan man si, men fullt medlemskap og medbestemmelse ville åpenbart vært å foretrekke.
Jeg opplever at det meste av det du tar opp er besvart i innlegget. Her kom svarene først og spørsmålene eller påstanden etterpå.
Ja, vi ga fra oss selvråderetten i 1994. Det er 30 år siden. Uten dette hadde vi hatt like lang fartstid som Sveits i å forhandle handelsavtaler med EU. Hvorfor Tyskland trekkes fram er åpenbart. Uten Tyskland ikke noe EU. Tyskland er den største økonomien og er ryggraden og motoren i EU – økonomisk og ideologisk. Det var Tyskland som egenhendig egenhendig reddet EU fra EURO-krisen i 2009. Og når Europas overlegent mest effektive og største vareprodusent – det tyske underet – er i ferd med å stagnere og trues av resesjon, så er det alvor. Det vil i så fall trekke EU-med seg. Og grunnen til Tysklands elendigheten er nettopp EU. Den stadig mer kostbare, virkningsløse og ideologisk motiverte klimapolitikken kan potensielt knekke ryggen på Tyskland og dermed på EU. Mind you, jeg skriver ikke at klima ikke endres slik IPCC beskriver. Jeg forholder meg til IPCC som bl.a. skriver at ordet klimakrise, som brukes i media, ikke er forenelig med IPCC sine rapporter.
Den stadig mer kostbare klimapolitikken er ikke bærekraftig. I 2024 og fram to 2030 har EU satt et mål om å investere 500 milliarder euro (6000 mrd NOK) per ÅR(!) i klimatiltak. Dette har ikke EU økonomi til, men like fullt kommer det slike ideologisk motiverte proklamasjoner. Da Merkel besluttet at Tyskland sine kjernekraftverk skulle stenges – riktignok på grunn av prosteseter mot kjernekraften as such – begynt det en nedadgående spiral. Og når kull fases ut og erstattes med ustabil og upålitelig sol og vind, er det blitt kritisk. I tillegg ilegges bilindustrien stadig større økonomiske bøter for ikke levere utslipps frie nok biler. Dette i et forsøk på å tvinge dem over mot produksjon av elbiler som få i Europa er villig til å kjøpe. VW legger i disse dager ned flere fabrikker. Når det gjelder mitt fokus på Tyskland, så er det forklart over. Men dersom det er poeng, kan også Frankrike nevnes. EUs neste største økonomi har en forventet økonomisk vekst i 2024 på 1,2% som er godt under Sveits og EUs gjennomsnitt.
23 EU-land er med i NATO. Det er NATO som er EU’s forsvarsunion. EU sitt forsvarssamarbeid handler om mer koordinering av våpenproduksjon og samordning av seksjoner og annet. Vi trenger ikke EU-medlemskap for å være del av at slik samarbeid. Også EU er tjent med størst og bredest mulig koordinering – også med tredjeland.
For å gjenta meg selv: Etter 14000 rettsakter – og med et EU i politisk og økonomisk forfall, er hjertet og hjernen blitt enige. Vi kan ikke satse på EU. Og nå insisterte hjernen på at også EØS-avtalen ligger tynt an.
US inovates, China duplicates and EU regulates.