Hvordan fundamentalister ble til voldelige ekstremister

Det er en stadig mer utbredt tendens til å sidestille fundamentalisme med voldelig ekstremisme. Det er både upresist og urovekkende, mener religionshistoriker Hanne A. Trangerud. 

Av Hanne Trangerud

Etter at de USA-ledede fredsforhandlingene i Midtøsten endte uten resultat i 2014, tok pave Frans over og styrket således bildet av Vatikanet som en internasjonal diplomatisk aktør. I et intervju med den spanske avisen La Vanguardia, uttalte Frans at vold i Guds navn hørte fortiden til, selv om enkelte grupper fortsatt utgjør et problem, for eksempel fundamentalister – som finnes i både kristne, jødiske og muslimske varianter. På spørsmål om hva han synes om fundamentalisme, svarte paven: «En fundamentalistisk gruppe– selv om den ikke dreper noen, selv om den ikke angriper noen – er voldelig. Den mentale strukturen til fundamentalister er vold i Guds navn.»

Pavens utsagn hviler på et bilde av “fundamentalister som farlige” som er blitt konstruert gjennom flere år med definisjoner, diskusjoner og mediepresentasjoner. Samtidig bidrar utsagnet til å bygge opp om denne konstruksjonen. Sett i lys av pavens popularitet blant vanlige folk og ulike politiske og religiøse ledere, gir det også et viktig bidrag. Men hvor berettiget er det egentlig å kalle en gruppe som verken dreper eller angriper, for voldelig?

Feilkonstruksjon

Definisjonen på en fundamentalist er ikke “en som utøver vold i Guds navn”. Kategorien kjennetegnes isteden av motstand mot sekulariseringen av samfunnet, anerkjennelse av religiøse skrifter som autoritative, forsvar av tradisjonelle familieroller, etcetera. En person som avviser evolusjonslæren og ønsker at religionen skal prege alle deler av hverdagslivet, både privat og offentlig, er ikke nødvendigvis mer voldelig enn en person som forfekter det motsatte. Problemet ligger ikke i selve verdenssynet (og visjonen), men i hvilken grad en person er villig til å bruke press, tvang og makt for å få andre til å mene og/eller etterleve det samme. Konstruksjonen av fundamentalister som farlige er en feilkonstruksjon. En fundamentalist som ikke ønsker å tvinge andre, er verken voldelig eller farlig for samfunnet.

Definisjonen på en fundamentalist er ikke “en som utøver vold i Guds navn”.

Oppstod i USA

Ordet fundamentalist ble først brukt som en egenbeskrivelse blant amerikanske protestanter på begynnelsen av 1900-tallet. Som en reaksjon på blant annet evolusjonsteoriens økende popularitet og liberale bibeltolkninger, gikk en rekke protestanter fra ulike menigheter til forsvar av troens fundamenter. Forsvaret var ikke voldelig, men verbalt, og inkluderte også en viss grad av politisk engasjement.

I 1925 var fundamentalistene aktivt involvert i en rettsak som omhandlet undervisning av evolusjon i skolen. Selv om de vant selve saken, klarte nasjonale medier å fremstille fundamentalistene som uvitende, intolerante landsbytullinger. Kombinert med det økende gjennomslaget for liberale bibeltolkninger i deres egne institutter, førte dette til at fundamentalistene trakk seg tilbake fra storsamfunnet. De beholdt sine fundamentalistiske synspunkter og fortsatte sin tradisjonelle evangelisering, men holdt seg unna politikk og andre inngripende samfunnsreformer. Voldelige angrep og politisk aktivitet for å tvinge andre er med andre ord ingen selvsagt del av et fundamentalistisk verdenssyn.

Det er ikke verdenssyn eller ytringer som skaper problemer, men den holdning man har til bruk av makt – enten det er vold, trusler om vold eller via statsapparatet – til å tvinge andre til å bli som en selv.

Ikke alle fundamentalister var imidlertid enige i at tilbaketrekning var veien å gå. Fra 1940-tallet tok disse i økende grad til orde for politisk engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen. For å markere et skille med de tilbaketrukne fundamentalistene, kalte disse seg evangelicals. Fra 1980-tallet har evangelikalske kristne vært stadig mer synlige i amerikansk politikk, og de har fått mye oppmerksomhet. Med noen få unntak – som det vil være urettferdig å tilskrive hele gruppen – har de ikke brukt vold, men i stedet gjort aktivt bruk av de midler og veier som er tilgjengelige i et liberaldemokrati.

Galt å fremstille fundamentalisme som en voldsfare

Mens fundamentalistiske holdninger i noen tilfeller nok kan disponere for konflikter, blir det likevel feil å si at alle fundamentalisters mentale struktur er “vold i Guds navn”. Å fremstille fundamentalister som en farlig kategori, har liten samfunnsnyttig verdi, samtidig som det gjør urett mot de fundamentalister som verken ønsker å bruke vold eller er intolerante. Det er ikke verdenssyn eller ytringer som skaper problemer, men den holdning man har til bruk av makt – enten det er vold, trusler om vold eller via statsapparatet – til å tvinge andre til å bli som en selv.

Det som virkelig er farlig, er å konstruere en kategori som farlig for så å putte grupper og individer – både «farlige» og «ufarlige» – inn i denne kategorien.

Historisk sett har relasjonen mellom stat og religion vært mest avgjørende for bruken av makt i religionens navn. Når religion øver innflytelse på et samfunn gjennom lovgivning som åpner for legitime sanksjoner fra statens side, spiller det liten rolle hvilken religion som sitter med overtaket.  Konsekvensene blir de samme for dem som avviker fra den definerte normen. I kristen europeisk historie ble slike avvik gjerne kalt kjettere – og de ble fremstilt som en fare for kirken og samfunnet. Sånn sett kan vi si at den retoriske konstruksjonen den gang har mye til felles med dagens retorikk mot fundamentalister.

Farlig farliggjøring

«Hvis du gjør en løgn stor nok og fortsetter å gjenta den, vil folk til slutt tro den» – sa Josef Goebbels, Hitlers propagandaminister. Opp gjennom historien har en rekke kategorier av mennesker blitt konstruert som farlige for samfunnet gjennom stadige repetisjoner: kjettere, jøder, kommunister, muslimer, etcetera.

I flere tiår ble det i Vesten rettet sterke advarsler mot kommunismen. I lys av Stalin, Pol Pot og Mao kan nok mange av dem kalles berettiget. Likevel førte den negative konstruksjonen av kommunist til en dårlig behandling av individer som både med og uten rette ble plassert i denne kategorien. Vi kan fortsatt høre et ekko av denne konstruksjonen når tilhengere av den amerikanske TEA party-bevegelsen kritiserer demokratenes politikk ved å kalle president Obama for en kommunist.

Det finnes helt klart fundamentalistiske grupper som er berettiget all kritikk og utgjør en fare for samfunnet. Men å konstruere alle fundamentalister som farlige, er som Goebbels løgn. Det som virkelig er farlig, er å konstruere en kategori som farlig for så å putte grupper og individer – både “farlige” og “ufarlige” – inn i denne kategorien.

Hanne Trangerud er utdannet religionshistoriker ved UiO. Innlegget stod først på trykk i Klassekampen 13.7.2014.