Jeg er også blitt spyttet på
I årevis levde jeg med daglig mistenkeliggjøring, utenforskap, samt ulike former for psykisk og fysisk vold. Trusler var normalen som samfunnsdebattant. Å ta praten med familien sin om sikkerhet, og få telefon fra PST som var bekymret etter drapstrusler i media (som personen senere ble dømt for), var sånn det var den gangen jeg var en offentlig figur som bekjente meg til en minoritetsreligion.
Jeg likte det ikke, men bestemte meg for at ubehaget ikke skulle få hindre meg i å leve slik jeg ønsket. I bunn og grunn syns jeg ingen skal forfølges for et ønske om å leve nært Gud. Det være seg å gå med skaut eller parkere alkoholen, så rettferdiggjør det ikke en mistenkeliggjøring om at du er en trussel mot noe eller noen.
Jeg mistet venner, ja – jeg ble i årevis fryst ut av deler av slekta mi, falske rykter ble spredt og jeg fikk anklager og bekymringer fra mange. Alt dette fordi islamofobi er et faktum, og folk liker å kaste seg på fordommer om «de andre». Jeg ble syk av dette hatet. Jeg ble dårlig av å alltid bli møtt med nedlatenhet og mistro, være seg leger eller utleiere. Men det fantes noen som ikke var styrt av islamofobi og muslimhat. Det var gjerne høyt utdannede, bereiste, beleste eller folk bosatt i områder med flerkulturell befolkning, eller bare helt normale folk som ikke har interesse av å hate noen for annerledeshet. De var i mindretall, men de gjorde at jeg ikke helt mistet trua på menneskeheten.
Det er mange år siden jeg bekjente meg til islam. I dag tilhører jeg Den norske kirke, og har ikke fått en eneste trussel eller stygt blikk siden skautet ble tatt av. Det er selvfølgelig behagelig, men jeg ser hvilket privilegium det er å være etnisk norsk og ikke bli forfulgt for verken religionsskifte eller etnisitet. For all vold som ikke lenger rammer meg, er jeg takknemlig. Men for all vold, både fysisk og psykisk, som rammer andre, også mine venner – gråter jeg med dem.
Jeg vet hvor ekstremt belastende det er å være skyteskive for et fiendebilde 24/7, aldri helt trygg fordi du ikke aner hvem eller hvor som kan angripe eller lage kvalm. Det er vanskelig å stole på folk fordi de plutselig forandrer ansikt, fra hva som skjer i verden – og vender det mot deg personlig. Mot din kropp, mot din sjel og din familie, bolig eller mot alt du holder kjært.
En rabbiner jeg kjenner og ser opp til, som har vært en venn i flere år, ble utsatt for hat og vold i form av spytting på åpen gate i Oslo. Alle vet hvorfor, han er jøde. Jøder blir skyteskiver for hatet og demoniseringen av staten Israels krigshandlinger. Det er feil, det er grusomt og jeg er både sint og veldig lei meg for at han måtte oppleve dette. Jøder med og uten synlige symboler skal kunne gå trygt rundt i Norges land, og bli møtt med respekt på lik linje med alle andre. Ingen kallenavn, ingen angrep, ingen utenforskap eller vold – men likeverd, trygghet og fellesskap.
Det som gjør det hele enda vondere er fraværet av støttespillere mot antisemittisme og vold mot jøder. De aller fleste som gladelig stiller opp mot islamofobi og rasisme er tause nå. Kanskje en vag setning her og der, men ikke et større engasjement. For de er alle livredde for å bli stemplet som «Israelsvennlig». Joda, jeg har fått stempelet jeg, som iherdig prøver å sloss mot hat. Det er bare én ting som er verre enn å oppleve bedriten behandling, og det er at ingen bryr seg. Det er ødeleggende.
Rabbineren er stolt av å være jøde, og han legger sin lit til Herren. Jeg beundrer at troen på styrke og mot bærer over alt det vanskelige. Faktisk vil jeg aldri slutte å tro på at mennesker kan leve sammen med våre ulikheter på en trygg måte. Men vi må ville det.
Vær modig, og aldri slutt å bry deg!
Innlegget ble først publisert på Maryam Trine Skogens facebookvegg.