Jeg tok feil!

Dette er et forsøk fra en gammel militærskeptiker på å formulere en ærlig, men muligens litt usammenhengende, selverkjennelse.

Da jeg var ung for rundt et halvt århundre siden, var jeg pasifist og militærnekter. Jeg gikk med “brukket gevær” på busserullen, var medlem av «Folkereisning mot krig» (FMK) og abonnerte på bladet “Ikkevold”.  Og selvsagt var jeg NATO-motstander.
I dag heier jeg på NATO og gir full støtte til at Ukraina skal få alle våpen de trenger for å kunne bekjempe den russiske okkupanten.

Hvor gikk veien derfra til hit?

Ung idealisme

Høsten 1974 ble jeg innkalt til sesjon sammen med en rekke av mine jevnaldrende. De fleste så nok på militærtjenesten som et nødvendig onde. Noe man måtte gjennom, omtrent som barnesykdommer – eller konfirmasjon. En del av livssyklusen, så å si. For meg var det imidlertid en alvorlig dag. Jeg skulle nemlig nekte – ikke av bekvemmelighetsgrunner, men av overbevisning etter lang tids grubling.

De fysiske og psykologiske testene gikk greit, men jeg besto ikke synstesten. Jeg var nærsynt, relativt kraftig også – minus tre. Det var en stor skuffelse å ikke bli anerkjent som stridsdyktig. «Arbeidsdyktig A», sa de. Noen av kameratene mine mente jeg var heldig. «Du kommer bare til å bli satt til noe lett kontorarbeid», sa de. Hvorfor var jeg likevel skuffet? Jo, jeg skulle jo nekte! Og det potensielt heroiske lå nettopp i å nekte å bære våpen

Så var det forhør. «Hvorfor vil du nekte? Er det på prinsipielt grunnlag?»
«Ja», svarte jeg. Kun konsekvente pasifister fikk fritak. Å nekte situasjonsbetinget, på politisk grunnlag, kunne medføre fengselsstraff. Jeg hadde forberedt meg godt, og henviste – med flere sitater – både til Jesus, Martin Luther King og Mahatma Gandhi. Ingen inkonsekvenser ble funnet i mine resonnementer, og jeg ble overført til siviltjeneste – med frammøteplikt på Dillingøy ved Moss. Der fikk vi de neste instruksene – inklusive beordring til ledig tjenestested. Enkelte utførte sin tjenesteplikt på Dillingøy, med skogplanting, grøftegraving og annet forefallende arbeid – men jeg hadde et bestemt inntrykk av at det kun gjaldt medlemmer av Jehovas Vitner, som også nektet siviltjeneste.

Selv avtjente jeg 16 måneders siviltjeneste på en institusjon for psykisk utviklingshemmede i Kristiansand. Arbeidet var variert. Jeg var lærer, sosialarbeider, hjelpepleier – og bussjåfør. Jeg ville ikke vært disse månedene foruten, og jeg følte definitivt at jeg gjorde nytte for meg.

Kan krig føre til fred?

En rekke samtidshendelser gjenkaller minner om en tid med lange og intense diskusjoner om forsvarspolitikk, den (også den gang) for lengst overståtte tyske okkupasjonen, den ikke fullt så overståtte Vietnam-krigen, frigjøringsbevegelser i Sør-Amerika og Afrika, militarisme, ikke-vold.

Jeg var politisk venstreradikal, men ikke tiltrukket av ml-bevegelsen, siden man der forsvarte «væpna revolusjon» – og der gikk det en grense for pasifisten. Jeg greide imidlertid å lese «Maos lille røde» med et filter som silte bort all tale om krig og vold. Jeg leste for så vidt Det gamle testamentet på samme måten.

La meg så gjøre en lang historie kort: Jeg levde i flere tiår med et uavklart syn på alt som hadde med forsvarspolitikk å gjøre, bortsett fra en hellig overbevisning om at krig aldri kan føre til fred. Denne oppfatningen har fått atskillige skudd for baugen etter Russlands invasjon av Ukraina. At et europeisk land går til fullskala angrepskrig mot et naboland har ikke skjedd siden 2. verdenskrig. Og som mellomkrigstidens «riddere av det brukne gevær» måtte revidere sitt syn på forsvar da nazi-Tyskland forlangte «Lebensraum» utenfor egne grenser, har også jeg måttet tenke gjennom en del ting på nytt. Realitetsorientering heter det vel. Land som blir angrepet av et annet land, må ha en udiskutabel rett til å forsvare seg, slik Ukraina nå gjør. Og siden angriperen er en i utgangspunktet mektigere nabo, er det også rimelig at den angrepne får økonomisk og militær støtte fra venner og naboer. Målet er selvsagt fred, men en fred som er rettferdig. Slik sett kan svaret på spørsmålet om krig kan føre til fred, bli et ja. Vi snakker naturligvis da utelukkende om forsvarskrig.

Fredsbevegelsen

Jeg har fremdeles tro på ikke-vold som metode i rettighetskamper, både ut fra etiske og strategiske betraktninger.  I så måte betrakter jeg stadig Gandhi og Luther King som forbilledlige. Rettighetskamper er imidlertid noe prinsipielt annet enn å forsvare landet mot fiendtlig invasjon.

Den internasjonale fredsbevegelsen har også latt seg inspirere av Gandhi og Luther King, og har ellers hatt et særlig fokus på kampen mot atomvåpen. Vi snakker imidlertid om en ganske mangslungen, vestlig bevegelse – der nedrustningskravet ofte ensidig har vært rettet mot NATO og USA. Dette var særlig tydelig under den kalde krigen, men også markant etter Sovjet-unionens og Warszawa-paktens kollaps.

Interessant, og ganske skremmende, har det vært å observere utviklingen fra fredsfilosofi til konspirasjonsteori hos noen svært aktive personer innen fredsbevegelsen her til lands – her eksemplifisert ved to relativt nylig avdøde ledestjerner: Johan Galtung (1930-2024) og Berit Ås (1928-2024). Galtung kom de senere årene med flere kontroversielle utspill som ble tolket som antisemittiske – bl.a. knyttet til falsumet Sions vises protokoller. Og selv om han kritiserte Russlands invasjon av Ukraina, hevdet han samtidig at NATO og USA hadde provosert Russland og dermed var medskyldige. Berit Ås brukte mye av sin energi på 2000-tallet til å advare mot såkalte «chemtrails» (konspirasjonsteori om at kondensstriper fra fly inneholder giftige kjemikalier som myndighetene (USA) i hemmelighet sprøyter utover befolkningen). Hun holdt også flere foredrag der hun hevdet at det var USA selv som sto bak terrorangrepet i New York 11. september 2001.

I det siste har det vært en del oppmerksomhet rundt partiet «Fred og rettferdighet» (FOR), hvori opptatt rester av den gamle fredsbevegelsen. Partiets navn er svært misvisende, siden partiets syn på krigen i Ukraina helt og holdent er basert på Russlands narrativ.

Noen av fredsbevegelsens utfordringer i vår tid er godt oppsummert i en oppdatert artikkel i Store norske leksikon:

«Etter at Russland i strid med folkeretten annekterte Krim i 2014, og i 2022 gikk til fullskalainvasjon av nabolandet Ukraina, ble krig og fred som eget saksfelt igjen helt sentralt på den internasjonale dagsorden, særlig i Europa. Når fredsbevegelsen likevel ikke kunne prege samfunnsdebatten, kan en forklaring være at den primært har fremstått som en anti-krigsbevegelse. Dens protester mot krig og militær opprustning har i liten grad vært koplet til noe realistisk program for rettferdig fred.»
( https://snl.no/fredsbevegelsen )