Om å skrive erklæringer mot mangfold

|
Skjermbilde (4933)

Vi ville skrive en erklæring mot pingviner. De forholder seg ganske enkelt ikke til det klare Ordet. Fugler skal fly over himmelen, og havet er forbeholdt andre arter.

Vi prøvde lenge, men fikk det ikke helt til. Dyrevern er tross alt blitt så «in». Vi ville egentlig utrydde pingvinene, fjerne dem fra vår bevissthet, slik at minnet om dem ikke fantes. Vi oppdaget snart at følgene ble store. Vi kom til å tenke på at det var flere som hørte til i den samme uregjerlige gruppen – skulle vi også fjerne strutsen? Nei, det ble for mye.

Så vi ville heller skrive en erklæring mot skumring og morgengry. Disse uklare tider som river ned troverdigheten til våre teologiske byggverk. Lyset er vitterlig skilt fra mørket, det har vi klare ord om. Slike overganger kan vi ikke akseptere, tydelige grenser må vi ha. Nei til naturens mangfold og glidende overganger! Bort med morgengry og annen styggedom! Vi kom ikke helt i mål. Bind for øynene var til slutt det eneste forslaget som kunne minne om en løsning.

Vi forsøkte i stedet å skrive erklæring mot fjæresteinene. Hvordan våger de å være både landjord og havbunn? Gud har skilt land fra vann! Og bryggen i Bergen, måtte den brenne eller falle i havet! For et opprør mot Guds klare skaperordning. Ikke er den på land, og ikke er den på vann. Tenke seg til å stå på et sted som ikke finnes. Vi må frata strendene deres eksistens. Som kjent er bergensere krevende folk å krangle med. Enda en diskusjon om bryggen orket vi ikke å begi oss ut på. Kanskje de finner en løsning for å ødelegge bryggen selv?

Vi gikk videre til et enklere tema. Erklæring mot mennesker som spiser kjøtt. Dessverre ble det klart at andre hadde skrevet den for oss. Merkelig egentlig at vegan-hedningene er så opptatt av å følge skriftenes instrukser. Grønne vekster, nøtter og frø sier skapelsespoesien er vår føde. Tenke seg til, burger av sopp og soya, tilbake til Eden! Vi begynte å skrive, men så kom lunchen på bordet. Ville vi ta vår Herre på ordet? Så bokstavelig kan vi ikke lese et dikt!

Den neste erklæringen vi forsøkte oss på var mer komplisert. Hvordan skulle vi kreve dårlige arbeidsmiljø for alle? «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød». Det klareste påbud og den mest åpenbare ordning. Skulle være enkelt å følge. Men så ser vi overalt mennesker som liker jobben sin, og som trives når de skaper inntekt. For en blasfemi! Så irriterende med mennesker som smiler og ler.

Erklæringen mot smertelindring ved fødsel var heller ikke så lett å få noen til å skrive under på. Kun en håndfull radikale menn ville være med på noe slikt. Forunderlig så lunkne vi alle har blitt. Her er Ordet tindrende klart. Smerten er noe Gud har gitt kvinnen, og så motarbeider vi den?

Som du sikkert kan forstå kom vi ikke helt i mål med noen av de nevnte erklæringene, men Gud skal vite at vi gjorde vårt beste. For å komme helt i mål landet vi på å angripe en liten gruppe. Vi tenkte lenge på dem som er skilt og kvinner i ledende posisjoner, men så raskt at det ville være utfordrende for våre organisasjoner. Vi hadde kvinner, som er ledere, i vårt utvalg, og alle kjente noen som var skilt. Temaene ble for utfordrende. Vi valgte i stedet å erklære en liten minoritet som «ikke eksisterende»: Transpersoner og ikke-binære, de kunne vi få til å forsvinne. I mange land blir slike mennesker plaget, så det vil nok ikke skape for mye oppstyr om vi også fjerner dem fra våre liv. I kjærlighet selvsagt.

Konklusjonen var enkel, og fikk overraskende lite følger for oss som skrev. Den berørte faktisk ikke våre liv i det hele tatt. To kjønn, rosa og blått, så enkelt og tydelig. Det er godt å stå opp for Guds klare ord, og stenge noen ute, i Jesu navn. Amen.

(Innlegget ble først publisert på nettsiden re-tro.no.)

AI-generert illustrasjon fra Bing Copilot.

5 2 votes
Artikkelvurdering
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Best likt
Nyeste Eldste
Inline Feedbacks
View all comments