Politisk maktkamp – ikke en del av Guds plan
La oss kalle en spade en spade nå, for jeg orker ikke mer, og jeg vet mange kjenner det samme. Det går ikke an å forsvare bildene fra Gaza med at Gud har en plan!
Det er akkurat like dumt og farlig å bruke Bibelens eldgamle tekster til å avgjøre landegrenser i Midtøsten, som det er å bruke Snorresagaen til å definere Norges grenser. Det er bare feil. «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det», sier Jesus. Barnets enorme tillit til kjærligheten og tilhørigheten er kristendommens forbilde. Han kunne ha blitt krigerkonge. Han ville ikke det. Han hjalp de som led, uavhengig av om de var jøder, samaritaner, spedalske eller romerske soldater.
Å sitte og unnskylde lidelsene på Gaza fordi man tror Gud egentlig vil ha palestinerne vekk til fordel for jødene, er avskyelig. Å la egen tro på profetiske ord fra gammel tid være viktigere enn barna som lider, er totalt ukristelig. Noen må si det – og vi må gjøre noe. Jeg kan ikke gjøre så mye, men jeg kan gi penger til de som hjelper palestinerne nå, og jeg kan si fra. Det er i alle fall litt. Tragedien i Midtøsten er en politisk maktkamp. Åndskamp, sier noen. Åndskamp er alltid kampen mellom å sette seg selv øverst kontra å greie å se lengre enn til seg selv, og begynne å tjene. Det er min og din kamp – hver dag.
Det er ikke ett hellig folk i Midtøsten, mens resten av folkene er onde. Konflikten er en politisk tragedie. Palestinerne har vært svært uheldige med sine ledere. Det er mye hat, korrupsjon og politisk villskap på palestinsk og arabisk side og mange religiøse villmenn. Og altfor mange har valgt å sette sitt håp til hevn og terror. Men Israel er jammen ikke mye bedre. Nå snakker statsråder og militære ledere åpent om å sulte ut Gaza og flytte millioner vekk, for å overta selv. Også dette landet har fått verre og verre ledere, som øker problemene i stedet for å løse dem. Også dette landet har fått flere religiøse villmenn som setter bokstav foran godhet. Drømmen om et stor-Israel er akkurat like utålelig som drømmen om at Israel skal forsvinne.
Israel fikk sitt land gjennom internasjonale avtaler i 1948. Det må alle godta. Samtidig må alle også godta at politikerne aldri løste flyktningeproblemet. Og i flere omganger har Israel utvidet sitt territorium gjennom okkupasjon.
Vegen til fred handler om at alle ser de som lider og begynner å tenke på dem, istedenfor seg selv. Verden, og særlig Midtøsten, trenger mer av barnets tillit til kjærlighet. Det gjelder både den arabiske verden og Vesten. Vi har gjort Midtøsten til en gladiator-arena. Vi sitter på hver vår side, særlig de med fundamentalistiske tendenser, og heier på hver vår part.
Jeg orker ikke å høre unnskyldningene for krigsforbrytelsene og lidelsene lenger, ikke når begrunnelsen er den underliggende holdningen at palestinerne bare bør flytte seg, fordi de de mener Gud egentlig er litt rasist og setter noen folk høyere enn andre. Palestinerne har selvsagt like mye rett til sine slektsgårder og fred som alle andre mennesker på kloden.
Det verste er at antisemittismen øker. Dermed øker tragedien. Enda flere uskyldige rammes. Dette handler ikke om jøder. Og det burde ikke handle om religion, minst av alt kristendom. Tragedien i Midtøsten handler om korrupte, maktsyke ledere på begge sider. Yttersiden styrer, ikke de moderate, kloke.
Det trengs langt flere bønner og ny kurs, bedre politikk og mye mer nestekjærlighet. Og nå vil noen av de mest skrifttro bli redde, for kritikk av Israel kan føre til forbannelse, sier de. Nei. Å gå forbi når noen lider, fører til det. Til de mest gammeltestamentlige passer det med et bibelord. Krystallklart om hva som er den hellige ætt. Fra Galaterne 3:16:
«Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke ‘til dine ætter’, som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, ‘til din ætt’, og det er Kristus».
Akkurat: Han som sier vi må bli som barn igjen. Han som løftet opp romerske soldater, kvinner, samaritaner og spedalske med flere, og som lærte oss kjærlighetens veg.”
Illustrasjon: Jaber Jehad Badwan, CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons
Forced displacement of Gaza strip residents during the Gaza-Israel War 23-25.
Totalt skivebom fra Uleberg!
“Det går ikke an å forsvare bildene fra Gaza med at Gud har en plan!”, skriver Uleberg.
Fullstendig enig, men hvem gjør det?
Det er jo absolutt ikke det krigen i Gaza dreier seg om, den er ikke en krig mot palestinske barn og kvinner, med mål om utryddelse av det palestinske folk for at Israel skal få mer land. Israel ga Gaza til palestinerne i 2005. Barbariske jihadister massakrerte uskyldige i okt. 2023.
Fra Hamas tok makten i 2006 til okt. 2023 hadde de skutt ca. 50 000 raketter over Israel. Israel forsøkte å stoppe dette i 2006, 2008, 2012, 2018, 2021 til ingen nytte. Så kom okt. 2023, og siden massakren har den ene lederen fra Hamas etter den andre uttalt at dette vil gjentas igjen og igjen til Israel er utryddet. De vil ikke stoppe før Israel er radert fra kartet, derfor må de stoppes.
Krigen er mot Hamas, som igjen og igjen har uttalt at de vil utrydde jødene.
Ja, det er lov å kritisere Israel for at sivile blir rammet. Da må man imidlertid også kritisere FN og nabolandene for å ikke sørge for at sivile har fluktmuligheter. Nevn hvilken som helst krig i verden, og det finnes knapt tilsvarende der sivile har mulighet, men nektes flukt fra krigssonen. FN sitter stille og ser at Genevkonvensjonen brytes.
“Men Israel da, de dreper sivile det er kritikkverdig, eller?” Ja, absolutt! Men hvor er kritikken mot de som hindrer flukt? Hvor er kritikken mot Hamas, som startet krigen, som klart og tydelig har sagt at de har som mål å utrydde jødene? Som klart og tydelig har sagt at de er villig til å ofre sine egne. Som holder folket på Gaza under konstant press, utnytter, undertrykker, torturerer og dreper meningsmotstandere. De som følger arabiske medier ser at flere og flere arabiske ledere sier Hamas må vekk.
Det er dette det dreier seg om. For å bruke en åndelig analogi, det er en kamp mot sataniske krefter, som elsker døden (martyrer havner jo i himmelen). Israel kjemper for å redde befolkningens liv mot en dødskult som hater og vil utrydde jødene. Mot en terrororganisasjon som har tatt 2,3 millioner palestinske gisler, og bruker barnehagene og skolenes læreplaner, og forteller barna at jøder er som aper og griser, og må hates og drepes. Med FN og verdenssamfunnets hjelp ville 10-tusener som oppholder seg i “harms way” vært spart – bedre, krigen hadde vært over på kort tid.
Uleberg: “Det er akkurat like dumt og farlig å bruke Bibelens eldgamle tekster til å avgjøre landegrenser i Midtøsten, som det er å bruke Snorresagaen til å definere Norges grenser.”, skriver Uleberg.
Det er akkurat like dumt og tro at denne krigen dreier seg om landegrenser, som å tro at Hamas vil anerkjenne Israel, uansett hvor mye land Israel tilbyr, for denne krligen handler om å sørge for at Hamas ikke oppnår sine folkemordplaner.
Uleberg har helt rett når han skriver:
“Å sitte og unnskylde lidelsene på Gaza fordi man tror Gud egentlig vil ha palestinerne vekk til fordel for jødene, er avskyelig.”
Men Uleberg har ikke skjønt hva denne krigen dreier seg om. Det er ikke Israel som skal utvide sitt territorium. Det handler om å sikre at befolkningen skal kunne leve i fred og frihet innenfor det lille landområdet man har. Israels landområde i dag tilsvarer 0,16 % av de landområdene landene i den arabiske liga har. La Israel beholde dette og slippe trusselen om utryddelse så er det fred og velstand for alle i regionen, araber og jøder.
Ja, vi må ikke la oss rive med og unnskylde alt Israel gjør fordi de er Guds utvalgte. Bibelen er vel bevis på at jødene ikke bør forsvares i alt, helt siden opprørene mot Gud på vandringen gjennom Sinai-ørkenen for omkring 3500 år siden.
Uleberg skriver:
«Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke ‘til dine ætter’, som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, ‘til din ætt’, og det er Kristus».
Her tar Uleberg feil hvis han avskriver jødene. De er Guds utvalgte folk, og når det står “ætt”, menes det den jødiske ætt i 1000 slektsledd. Jødene er fremdeles en del av Guds plan, men ulydighet har ført dem gjennom mange og forferdelige lidelser.
Første Krønikebok 16,15: “Husk Hans pakt til evig tid, det ordet Han bød for 1000 slekter.”
Den jødiske nasjonsbygging, gjenopprettelse i 1948, og jødenes tilbakekomst er en del av Guds plan for de siste tider, også at jøder fra alle verdenshjørner nå søker til deres forfedres hjemland.
Men som da Josva ledet sitt folk inn i Kanaan, der de i de aller fleste byene bosatte seg og levde i fred med de som bodde der fra før, er det plass også til palestina-araberne dersom de vil leve i fred med jødene. Slik 2,1 million palestina-arabere, som bor i Israel og er israelske statsborgere, gjør i dag.