Religiøs apati
Mange stiller seg helt likegyldige til hvorvidt Gud eksisterer eller ikke. Burde ikke det faktum at såpass mange fornuftige mennesker gjør det være nok til å pirre interessen deres?
Av Mattias Matthiesen
Likegyldighet til spørsmålet om Guds eksistens—apateisme (fra apati og teisme)—er ingen sjelden holdning blant oss opplyste nordmenn. Teologi, en gang betraktet som dronningen av kunnskap, er nå i manges øyne en obskur øvelse i synsing. Kristen tro, når det settes i et positivt lys, er “en fin ting for dem som trenger det”. For resten er det et overflødig tillegg til en ellers nøytral og rasjonell verdensanskuelse.
Hadde det bare vært slik at folk flest har gode grunner til å hevde at kristendommen er stort sett bare komfortable eventyr for naive og håpefulle, ville oppgaven vært langt lettere for kristne. Da kunne vi nøyet oss med å bedrive opplysning; å gjøre folk oppmerksom på kristendommens intellektuelle tradisjon, argumenter for Guds eksistens, og hvorfor vi kan tro historien om Jesus. For å bringe moteksempler til ideen om at tro er for de naive, kan vi vise hvordan Gud er en levende realitet for verdensledende tenkere av alle sorter, både på et intellektuelt og et sjelelig plan.
Men heller enn gode grunner møter man en holdning av ‘eventyr til det motsatte er bevist’, og dette uttalt med armer i kors og en duft av likegyldighet. Kristendommen er ikke av den typen ideer som tillater en holdning av “med mindre du kan overbevise meg stiller jeg meg passiv.” Den er en raritet av de sjeldne som enten skal bli ledd ut av rommet eller bli omfavnet med hele hjertet og sinnet. Man får inntrykket av at den jevne nordmann ikke kjenner til hva dette såkalte eventyret egentlig er, for det er aldeles ikke et som gir rom for slapp og distansert interesseløshet.
Kristendommen er uten tvil svært rar.
Det er en historie om menneskets opprinnelse og vår ultimate skjebne og hensikt. En fortelling om korsfestelse, om nagler som gjennomtrenger kjøttet til den høyeste Gud. Et budskap om håp for dem som ikke ser lengre enn til døden, en leging av en ødelagt union med vår skaper, en fremtid der alt når sine idealer og himmel og jord forenes, en nåtid hvor himmelen i blant skyter gjennom, og et liv med hensikt og barnslig lykke selv under de tyngste omstendigheter. Alt blir gitt som en gave fra gjennomborede hender, en nåde fra den evige Gud til det skrøpelige menneske.
Nå kan dette absolutt høres ut som eventyr, spesielt i våre pragmatiske og materialistiske ører. Men at så mange kloke mennesker kan tro at disse tingene er sanne, selv etter et liv med nøye tanke, det burde gjøre hvem som helst nysgjerrig. Hva er det med dette ‘eventyret’ som har kraften til å både mykne de hardeste hjerter, vekke opp de trøtteste øyne, gi fred til de mest urolige, håp til de mest håpløse, og inspirasjon til selv de skarpeste sinn? Kristendommen er uten tvil svært rar. Men desto mer uforståelig er denne mangelen på nysgjerrighet. Og min største undring er hvordan også mange kristne kan lide av slik likegyldighet. Kanskje mange kristne trenger å innse hvor rare vi er.
Dette innlegget ble først publisert på bloggen epistemisk.no.