Solhjell og Raknes overbeviser ikke
Bjørn Are Davidsen hevder at Vegard Solhjell og Ketil Raknes sine fem prinsipper for religion i nye Norge bygger på sviktende grunnlag, som tvilsomme myter om opplysningstiden og ikke-eksisterende livssynstomme verdier.
Av Bjørn Are Davidsen
Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.
For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.
Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.
Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.
Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.
Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.
«Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.»
På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som “kristendomen” eller “islam”. Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.
Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel.
Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.
Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker somEr Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene”.
Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.
Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.
Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.
Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.
Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.
Solhjell og Raknes overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke “fornufta for å ta stilling til rett og galt” slik at vi nå “legg vitskapen til grunn for desse vala”.
Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for.
For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.
Solhjells tidligere feilslutninger gjelder altså fortsatt.
Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.
Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange?
Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.
Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.
I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.
I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.
Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.
At “vitenskapen” (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av “rett og galt”, høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.
For å si det forsiktig.
Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er “fornuft” og “vitenskapen” som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?
Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?
Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med “religionen tilbaketrekt” og i sitt andre punkt for “Eit norsk verdifellesskap”.
Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.
Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.
Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.
Ellers om Solhjell sier det, defineres: “Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar.”
Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?
Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) …religion?
Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.
Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Bjørn Are Davidsens blogg Dekodet.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.