Vennligst ikke tillegg meg meninger, Blomkvist
Professor i systematisk teologi, Atle Ottesen Søvik hevder at Andreas Wahl Blomkvist har misforstått hans forsvar av gudsargumentet, og at noe fra ingenting fortsatt er logisk umulig.
Av Atle Ottesen Søvik
Dette innlegget er en del av en pågående diskusjon om kalam gudsargumentet, og er en respons på Andreas Wahl Blomkvist sitt innlegg “Du kan ikke få i pose og sekk Søvik“
Takk til Andreas Wahl Blomkvist for respons – jeg synes dette er en spennende debatt. Men det krever presisjon for å avklare den reelle uenigheten og diskutere den. Jeg er nemlig stort sett enig i alle innvendingene til Andreas Wahl Blomkvist, men det er fordi han kritiserer tulleoppfatninger jeg ikke har. Jeg skal prøve å oppklare mer nå, i håp om å drive debatten fremover.
Jeg tror det blir mest effektivt å sette diskusjonen opp dialogisk:
AWB (Andreas Wahl Blomkvist): Søvik adresserer ikke mine naturvitenskapelige innvendinger, men fokuserer på noen av mine filosofiske innvendinger mot dette premisset.
AOS (Atle Ottesen Søvik): Jeg diskuterer gjerne naturvitenskapen også, men prøver å holde fokus.
AWB: Søvik forsøker å rettferdiggjøre denne intuisjonen slik:
«Det beste argumentet for at ingenting kommer av absolutt ingenting, er at det er logisk umulig. Absolutt ingenting er fraværet av absolutt alt. Da er det også fraværet av muligheten til at noe skal begynne å eksistere, og noe kan ikke begynne å eksistere hvis ikke det er mulig at det begynner å eksistere.»
AOS: Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre en intuisjon – jeg er enig i at det er et dårlig argument å appellere til intuisjon. Det jeg gjør i sitatet er å gå videre fra intuisjonsargumentet til et nytt argument, nemlig at det er logisk umulig at ingenting kan bli til noe.
Jeg har definert begrepet ingenting som fravær av absolutt alt, og det er selvsagt helt uproblematisk å definere et begrep og si hva man mener med det
AWB: Først; hvordan vet Søvik – utover sin egen intuisjon – at absolutt ingenting oppfører seg akkurat slik?
AOS: Jeg påviser en selvmotsigelse i påstanden til de som hevder at absolutt ingenting kan bli til noe, og da er det logisk umulig. (Skal straks utdype hvordan jeg gjør det.)
AWB: Er det slik at hvis man fjerner alt av materie, rom og tid, så fjerner vi også ’muligheten til at noe skal begynne å eksistere’?
AOS: Uklart spørsmål, men presist svart: Hvis vi fjerner absolutt alt fjerner vi også muligheten til at noe skal begynne å eksistere (forklaring følger).
AWB: Dette vet vel ikke Søvik? Han har definert ingenting – hvilket ingen aner noe som helst om (rent bokstavelig) – som at ’det’ ikke har denne muligheten. Dernest konkluderer han at det er logisk umulig. Dette er en sirkulær form for argumentasjon (se fotnote (1), som i bunn og grunn baserer seg på overstående intuisjon.
AOS: Jeg har definert begrepet ingenting som fravær av absolutt alt, og det er selvsagt helt uproblematisk å definere et begrep og si hva man mener med det. Når du sier at ingenting er en ting som ingen vet noe om, så beskriver du det som en eksisterende ting, mens poenget er at begrepet «absolutt ingenting» ikke skal referere til noen eksisterende ting. Vi kan vite at absolutt ingenting ikke har noen egenskaper, fordi det følger av definisjonen. Det er ikke noe problematisk sirkelslutning her.
AWB: Hvis disse spekulasjonene omkring metafysikk virker abstrakte, absurde og uvirkelige, så inviterer jeg leseren til å lese litt om den kvantefysiske verden. På mikronivå i vår egen virkelighet – slik universet var ved Bing Bang – bryter vår intuisjon sammen. At ting fremstår som umulig er snarere regelen enn unntaket i kvantefysikk. For å sitere en av de mest anerkjente kvantefysikerne, Richard Feynman, «I think I can safely say that nobody understands quantum mechanics.»
Hva forteller dette om vår evne til å bruke logikk og intuisjon om noe så abstrakt som fraværet av alt?
AOS: Enig i at vi må være skeptiske til vår intuisjon.
Ikke noe lureri her, ingen special pleading, ingenting under teppet.
AWB: Men Søvik sitt resonnement er faktisk svakere enn som så. Hvis vi aksepterer den metafysiske påstanden om at ’ingenting’ ikke har den egenskap at ’noe kan begynne å eksistere’, og at universet ’begynte å eksistere’, som er premiss to i KKA, så følger det egentlig fra Søvik sitt argument at universet ikke eksisterer (se fotnote 2). Likevel gjør det det. Hvordan kommer Søvik unna denne logiske implikasjonen? Jo, ved å late som om han holder seg til sin egen definisjon av ingenting.
Fravær av alt betyr nemlig også fraværet av Gud. Dette legger Søvik pent under teppet. Et ikke-fysisk enormt mektig tenkende sinn er alt annet enn ’ingenting’. Med denne definisjonen snubler Søvik i sine egne ben og fjerner altså sin egen forklaring på universets oppstandelse. Han kan ikke få i pose (ingenting er ’fraværet av alt’) og sekk (… unntatt min Gud). Et slik resonnement – hvor man bruker andre standarder eller prinsipper på noen omstendigheter, men lager unntak overfor seg selv – er en logisk feilsluting vi kaller special pleading.
Men, vi kan hjelpe saken til Søvik og definere ingenting slik Søvik implisitt mener å bruke det: fraværet av alt fysisk (inkludert tid og rom).
AOS: Det er ubegripelig hvordan du klarer å lese dette inn i mine påstander. Min oppfatning er at siden det er både logisk og metafysisk umulig at absolutt ingenting kan bli til noe, så må noe alltid ha eksistert. Jeg tror det er Gud, men det kan ha vært noe annet. Det som alltid har eksistert, trenger ikke ha en årsak utenfor seg selv, mens det som begynner å eksistere (universet), må ha en årsak utenfor seg selv. Ikke noe lureri her, ingen special pleading, ingenting under teppet.
Jeg er enig i at kalam-argumentet ikke gir oss Gud
AWB: Med denne definisjonen fjerner vi ikke Gud, men åpner opp en rekke løsninger. For eksempel, kanskje noe ikke-fysisk spontant ble til noe fysisk? Kanskje fraværet av alt fysisk kan uttrykke seg som noe fysisk og anti-fysisk, eller som materie og anti-materie (som sammensmeltet blir til ingenting)? Jeg aner ikke, men disse hypotesene er langt mer sparsommelige og enkle å postulere enn en enormt mektig skaper. Og flere av disse har naturvitenskapelig basis (se for eksempel Vilenkin sin hypotese), hvilket står langt sterkere enn en spekulativ intuisjon.
AOS: Jeg er enig i at kalam-argumentet ikke gir oss Gud. Det gir oss bare en årsak utenfor universet, som kan være noe annet enn Gud – men det kan ikke være absolutt ingenting.
AWB:
Jeg påstår ikke at det finnes en forklaring som er den nødvendige forklaringen på universets eksistens. Bevisbyrden er på apologeten til å vise at det forlengede kalam-argumentet ’beviser’ nødvendigheten av en skaper for å forklare universets eksistens. Det er også det Søvik forsøker å argumentere for. Men dette kan ikke gjøres ved å bruke våre intuisjoner der det ikke hører hjemme eller beleilig definere ’absolutt ingenting’ som om det skal bety ’fravær av alt utenom Gud’.
Det er mange flere problemer med kalam-argumentet enn det som er trukket frem her eller i min forrige tekst. Likevel kan jeg oppriktig si jeg at er glad for at Søvik tok seg tid til å forsvare argumentet mot noen av mine innvendinger. Få ting er mer spennende enn en ærlig utveksling innenfor fornuftens rammer.
AOS:
La meg nå utdype hvorfor jeg mener det er logisk umulig – altså selvmotsigende – å si at absolutt ingenting kan bli til noe. Absolutt ingenting er da definert som fravær av alt, absolutt ingen strukturer av noe slag. Men nå er det viktig å gjøre noen presiseringer, særlig i begrepene «å komme fra ingenting» eller «å ikke ha en årsak». Når det gjelder det første kan vi tenke oss at det foreligger en verden, men i den verden begynner plutselig et individ å eksistere uten noen foreliggende årsak, og man kunne i den forstand sagt at det «kom fra ingenting» i betydningen at det var en ting som kunne oppstå uten årsak. En annen betydning av å komme fra ingenting er å si at absolutt ingenting eksisterer overhodet, og så begynner plutselig noe å eksistere uten årsak. Det er dette siste jeg har vært mest opptatt av, fordi det er det vi er mest opptatt av i kalam-sammenheng, nemlig om verden bare kunne begynne å eksistere av seg selv eller om noe alltid må ha eksistert. Samtidig sier premisset at alt som begynner å eksistere må ha en årsak utenfor seg selv, slik at det da også gjelder om plutselig en stol skulle begynne å eksistere i morgen.
Fordi jeg tror på en indeterminert verden, tror jeg at det skjer hendelser som ikke har en årsak, men det må presiseres hva jeg mener med det.
Til begge disse to alternativene er det viktig også å spørre hva det betyr å ha en årsak eller ikke. I en bok som kom ut i går bruker jeg et kapittel på å argumentere for at vi må bestemme kontraster når vi skal finne en årsak. Hva som er årsak i et gitt tilfelle avhenger av hvilke kontraster vi setter når vi stiller spørsmålet. Fordi jeg tror på en indeterminert verden, tror jeg at det skjer hendelser som ikke har en årsak, men det må presiseres hva jeg mener med det.
Du bruker eksempelet med partikler som begynner og slutter å eksistere. Jeg godtar at slike hendelser kan skje uten årsak dersom vi setter som kontrast: Hvorfor begynte den partikkelen å eksistere akkurat da og akkurat der til forskjell fra for eksempel et annet sted og tidspunkt. Da tilsier vår beste fysikk at ikke det er noen årsak til det. Men hvis du spør hvorfor slike partikler begynner og slutter å eksistere til forskjell fra at slike partikler ikke begynner og slutter å eksistere, så har det en årsak. De er eksitasjoner i et felt som følger visse feltligninger som sier at så og så mange vil oppstå over så og så lang tid i tråd med en bestemt sannsynlighet.
Så jeg kan godta at vi kan ha årsaksløse hendelser i en allerede foreliggende verden hvor mye annet eksisterer gitt bestemte kontraster, og det er én betydning av å oppstå fra intet. Men jeg kan ikke godta tanken om at absolutt ingenting finnes overhodet og så begynner noe å eksistere uten årsak. Og én ting er at jeg tror det er metafysisk umulig, men jeg tror det også er logisk umulig, fordi det man sier forutsetter et område hvor først ingenting skjer, men det er (fysisk eller metafysisk) mulig at noe kan oppstå, tiden går, og så oppstår noe uten årsak. Men her finnes det altså mye før noe oppstår: nemlig et sted hvor tiden går og det er (fysisk eller metafysisk) mulig at noe oppstår.
Vennligst ikke protester ved å si at jeg påstår ting om ting som ingen kan vite noe om
La meg prøve å si det veldig tydelig: Hvis man skal beskrive scenariet at vi først har absolutt ingenting og så oppstår noe av absolutt ingenting, så må man forutsette en verden – et sted – hvor det er metafysisk mulig at noe kan skje, og så er det først et tidsrom hvor ikke det er noe, og så oppstår noe. Men da forutsetter man altså implisitt mange ting: en verden med metafysiske muligheter hvor tiden går, som er noe annet enn absolutt ingenting. Metafysiske muligheter kan bare være muligheter ved noe eksisterende, ellers ville det ikke være noen grunn til at noe skulle være metafysisk mulig mens noe annet er metafysisk umulig. Tiden kan heller ikke gå om absolutt ingenting finnes. Det ville ikke være en verden om det var absolutt ingenting der. Altså: man må forutsette mange eksisterende strukturer for å gi mening til forestillingen om at noe skal kunne oppstå fra absolutt ingenting, men da betyr ikke lenger absolutt ingenting det vi definerte det som, og vi får en selvmotsigelse.
Vennligst ikke protester ved å si at jeg påstår ting om ting som ingen kan vite noe om, for jeg bare utleder en selvmotsigelse fra hvordan begrepene er definert (eller i det minste fra hvordan jeg mener begrepene bør defineres – og om du er uenig får vi diskutere det). En presisering til: Jeg sier ikke at muligheter er ting som finnes, men jeg sier at det må være strukturer som finnes i verden som gjør det slik at noe er (fysisk eller metafysisk) mulig og noe er (fysisk eller metafysisk) umulig.
Les tidligere innlegg fra diskusjonen:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.