Dekonstruksjons-markedet er et symptom

En pastor som ønsker å invitere til sjelesørgerisk medvandring må unngå å konkludere at han/Jesus uansett vet destinasjonen. Det paradoksale er at slike konklusjoner blir en disinvitasjon til fellesskap rundt vanskelige spørsmål. Den åpne og ærlige samtalen fordrer at utfallet ikke er gitt.

Jeg har hatt stor nytte av å lese Jan-Petter Mobergs avhandling (anbefales!) om dekonstruksjon. Hans forskning viser på en empatisk måte kompleksiteten i erfaringene til mennesker som baler med tvil og tro. Dette gjelder mange av oss, treffer oss i ulike faser og i varierende styrke. Den videre diskusjonen om dekonstruksjons-fenomenet i Vårt Land med innlegg fra Daniel Sæbjørnsen, Lennart Iversen og Erling Rimehaug gjør at jeg ønsker å bidra med noen refleksjoner, særlig om hva dekonstruksjon er, sammenliknet med andre begreper. Et viktigere spørsmål er å undersøke hva økende oppslutning om dekonstruksjon kan være et symptom på.

Den store språkutfordringen

Mitt første spørsmål er: Hva er implikasjonene av at erfaringer som de Moberg beskriver benevnes som dekonstruksjon isteden for noe annet – f. eks tvil, trosutvikling, troskrise, trosreise, frafall, frakobling, sekulær omvendelse, liberal kristendom, mm.?

Dette illustrerer en utfordring med språk generelt. Enkelt sagt kan man si at et smalt begrep favner få fenomener. En bred beskrivelse favner mange. Fordelen med smalhet er presisjon, mens bredde gir variasjon. I tilfellet dekonstruksjon er en smal forståelse av begrepet egnet til å forklare noen tilfeller godt, mens den bommer på de fleste. En vid forståelse fanger mange tilfeller – men også noen ganger for mange.

For eksempel kan vi med en vid forståelse av dekonstruksjon argumentere for at dekonstruksjon er nødvendig for nærmest all religiøs innovasjon. Vi hadde sannsynligvis ikke hatt kristne entreprenører som Martin Luther, T.B. Barratt, William og Cathrine Booth, Aril Edvardsen, Lysbærerne, Rosemarie Köhn, Jesus-vekkelsen, Skeivt Kristent Nettverk eller Oase – uten at disse åpnet opp for kritikk av egen tradisjon, praksis, dogmer og kultur. En slik bred forståelse gjør at dekonstruksjon bare blir et nytt navn på et gammelt fenomen. En slik forståelse utgjør ikke kun en trussel for den troende, men også en helt nødvendig del av fornyelse og reformasjon.

Frustrasjon – vekkelsens drivkraft

Vekkelsesbevegelser er jo nettopp drevet av lengselen etter at «Gud skal gjøre noe nytt», og da må det gamle forlates. Vekkelsesbevegelsers kritikk av det gamle og bestående er ofte mindre synlig eller eksplisitt, men kan komme til uttrykk som frustrasjon. Jeg husker fra karismatiske kretser på 90-tallet at vi kunne ergres over og ha en nedlatende tone over det vi oppfattet som konservative og utdaterte kristne uttrykksformer og metoder (til tross for relativt lik teologi).

Bevegelser som tar kritikk på større alvor er grupper som samles rundt marginalisering og diskriminering. Her er sinne over utestengelse synlig og eksplisitt formulert med tydelige mål om oppgjør og endring av urett. I disse bevegelsene er dekonstruksjons-begrepet tettere knyttet til ulike akademiske diskurser, gjerne med opphav i det som kalles kritisk teori.

Jesus – dekonstruksjonens opphavsmann?

Dekonstruksjons-begrepet har altså appell for mange. Når spennet går fra kollektivt bruk om både skeive og andre minoriteter, til individuelle tvils-prosesser, kan det være krevende å skille hva som er hva. Det er lett å forstå at en økende dekonstruksjons-trend skaper frykt hos konservative kristne. Pastorer vet godt at konsekvensen av kritikk som kommer til overflaten i stor mengde og styrke, er tap av tillit og fragmenterte fellesskap. Dette har vært tilfelle i flere av eksemplene nevnt over.

Dermed blir et mulig (og i flere tilfeller svært sannsynlig) utfall av dekonstruksjon en vei ut av den etablerte kirke og tro. Dermed innebærer dekonstruksjon risiko for både opprør og revolusjon, men også fornyelse og reformasjon. For den pastor og kirke som vil bevare tingenes tilstand er begge disse utfallene lite ønskelig. Det er ikke vanskelig å se for seg at kristne ledere foretrekker å bruke en smal forståelse av dekonstruksjon. En slik smal forståelse av dekonstruksjons treffer sannsynligvis noen presist men bommer på flertallet. Samtidig er slike forståelser lettere å avvise med utgangspunkt i Bibelen.

Langt mer interessant enn å diskutere smale og brede definisjoner er en nysgjerrighet på hva det er med dekonstruksjons-begrepet som har appell. Å forstå appellen bør begynne med å lytte til erfaringene til de som bruker begrepet, og ikke primært ved å analysere begrepets etymologi, idéhistorie eller nærhet og avstand til Derrida, eller Jesus. Det er langt mer interessant at mange bruker begrepet uavhengig av opphav eller en tydelig definisjon.

Dette leder meg videre til neste spørsmål.

Er det hensiktsmessig og ønskelig for kristne fellesskap å skape rom for dekonstruksjon?

Rimehaug, Iversen og Sæbjørnsen er alle positive til dette, mens sistnevntes oppfordring kommer med noen innebygde premisser som lukker en slik samtale. Ingen av de tre innleggene er tydelige på at dekonstruksjon innebærer en reell risiko for det kristne fellesskapet.

Skap-dekonstruksjon

Funn fra egen forskning om religiøs frakobling (eller dekonstruksjon) er at flere av informantene ikke ønsker å ta troen fra folk eller ødelegge fellesskapet. De erkjenner likevel at dette kan være en trussel og ender ofte med å legge lokk på å dele egen tvil. Begrunnelsen er at svigermor vil bli såret, venner vil bli skuffet eller pastoren vil ikke kunne forstå.

Ethvert fellesskap, også det kristne, bør legge til grunn at vi mennesker sårer, skuffer og misforstår hverandre. På sitt beste skaper dette mulighet for oppgjør, endring og tilgivelse, på sitt verste skaper det kontroll, avvisning og unnvikelse, noe som mange har kjent effektene av. Ingenting av dette er unikt for kristne fellesskap. Det unike er at kristne, og særlig frikirkelige fellesskap, er gode på å tiltrekke seg medlemmer, men dårlig på å håndtere de som drar, noe Rimehaug også viser til.

Dekonstruksjonsmarkedet er et symptom

Dette er en god forklaring på at podcaster, emneknagger, Facebook-grupper og andre digitale møteplasser har monopol i et voksende dekonstruksjonsmarked. Disse tilbudene er et symptom på manglende «leaver-sensitivity» og tilgang til fysiske fellesskap og møteplasser. Moberg viser til at informantene hans er ganske alene i sine dekonstruksjonsprosesser. Dette finner jeg også i min studie, der mange trekker seg unna fellesskapet av hensyn til fellesskapet, men også for å unngå fordømmelse og negative holdninger fra kristne.

På den annen side, flere av informantene mine har også følt seg misforstått i møte med det de oppfatter som sekulære psykologer. Man opplever dobbelt fremmedgjøring. Iversen viser til at han og andre som dekonstruerer ofte blir møtt med holdninger som viser manglende forståelse for deres sannhetssøkende prosjekt, at det er lettvint eller uoppriktig. Dermed er det lett å forstå behovet for å bryte med det kristne fellesskapet og trekke seg unna for å ikke selv gå til grunne. Til tross dette, så savner de fleste noen de kan dele sin dekonstruksjon med, selv om ikke konklusjonen er gitt. De menneskene i Mobergs og mitt eget materiale som ender opp med det Sæbjørnsen kaller omvendelse til et sekulært skript virker ikke å ha gjort dette lettvint eller uten nøye refleksjon. Men det er et poeng at de har stort sett gjort det alene og på utsiden av kristne felleskap.

Lukkede og åpne invitasjoner

Derfor er det verdt å til sist ta tak i invitasjoner til å åpne det kristne rommet. Sæbjørnsens invitasjon kommer med Bibelsk belegg og oppfordring til å evaluere erfaringer, stille spørsmål til standpunkt, ja uttrykke smerte, savn og sorg. Dette illustrerer han med fortellingen om Emmaus-vandrerne som et eksempel på dekonstruksjon. Det er en vakker fortelling om å komme den tvilende og lidende i møte, om å gi rom for sorg, forvirring og kritikk.

Sæbjørnsen skriver fint om at «Jesus lar oss snakke oss tom», før neste leddsetning dessverre slår bena under dette. En pastor som ønsker å invitere til sjelesørgerisk medvandring må unngå å konkludere at han/Jesus uansett vet destinasjonen. Det paradoksale er at slike konklusjoner blir en disinvitasjon til fellesskap rundt vanskelige spørsmål. Den åpne og ærlige samtalen fordrer at utfallet ikke er gitt. Kanskje slike konklusjoner fungerer i søndagsprekna, men det fungerer dårlig som sjelesørgerisk metode.

Sjelens mørke og skumle natt

Både Iversen og Sæbjørnsen er skjønt enige om at dekonstruksjon kan gjøre at Kristus kan bli klarere, også Rimehaug fremmer at dekonstruksjont kan være «en del av Guds vei». Alt dette virker velment, men det fastholder det «riktige» utfallet. Jeg savner ledere og fellesskap som ikke legger dette som premiss eller mål for slike samtaler. Å gå sammen med et menneske inn i sjelens mørke natt fordrer en erkjennelse av at Kristus kan forbli uklar eller forsvinne hen i skyggene og slukne. En pastor bør heller innrømme at dette er en risiko. Da må hen eventuelt revurdere å gå dit. Slik sett deler jeg Rimehaugs oppfordring om at her trengs kloke menighetsledere.

Det er innlysende for meg at mennesker som dekonstruerer trekkes til digitalt dekonstruksjonsmarked der de opplever å bli møtt uten fordømmelse, ferdigtygde konklusjoner eller skjulte premisser. Det er også klart at slike digitale arenaer ikke fyller våre menneskelige behov for emosjonell kontakt og fysisk fellesskap.

Foreløpig virker det som det er langt mellom frikirkelige fellesskap som er interessert i å gjøre noe med dette.

Jeg kan forstå at de nøler.

(Dette innlegget har tidligere vært publisert i Vårt Land.)

AI-generert illustrasjon ved hjelp av Bing Copilot.