Den russisk-ortodokse kirke forbudt i Ukraina

Det meste har gått skeis for president Putin i nabolandet Ukraina. Nå har han og den åndelige våpenbroren i den russisk-ortodokse kirke også mistet halve kirkeriket. Den “russiske verden” smuldrer opp raskere enn den russiske presidenten klarer å si “militær spesialoperasjon”.

En tredagerskrig som har vart i over 900 dager. En russisk svartehavsmarine som er slått ut av et land uten en fungerende marine. Et ønske om å skape en russiskkontrollert “sanitær sone” på ukrainsk jord som har blitt til en ukrainskkontrollert buffersone på russisk jord.

Det er mye som ikke har gått etter planen for president Putin. Vi kan vel heller fastslå at det meste han har forsøkt på har slått tilbake på den russiske bjørnen. Som parodi-kontoen Darth Putin gjerne avslutter sine poster: “I remain a master strategist”.

Nå er også døren i ferd med å stenges for mesterstrategens drøm om “den russiske verden”(eller Russkiy Mir), som omfatter hele den russisk-ortodokse befolkningen i vid forstand, også utenfor Russlands grenser. Den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, har nylig godkjent en lov som forbyr den russisk-ortodokse kirke (ROK) på ukrainsk territorium, og som legger begrensninger på religiøse organisasjoner i Ukraina som har tilknytning til den russiske kirken. Med det mister Russland den siste institusjonelle tilknytning til Ukraina som har muliggjort påvirkning på den ukrainske befolkningen.

Religiøst mangfold i Ukraina

Ukraina er et komplekst land. Kirkesituasjonen er intet unntak, og har vært preget av kirkesplittelser og religiøs maktkamp siden landet ble selvstendig i 1991. Ukrainske troende, som landet ellers, befinner seg i et grenseområde mellom ulike interessesfærer, hovedsakelig mellom den russisk-ortodokse patriarken i Moskva, den ortodokse patriarken i det historiske Konstantinopel (dagens Istanbul), og, i mindre grad, paven i Rom.

Siden 2019 har to ortodokse kirker og en gresk-katolsk kirke utgjort de største kirkesamfunnene i Ukraina. Den ortodokse i Ukraina (OKU), som i 2018 ble opprettet ved en sammenslåing av to uavhengige ortodokse kirker, ble i 2019 anerkjent av patriark Bartholomeus i det historiske Konstantinopel, mens Den ukrainske kirke (UOK), er (eller “var”? Det er kjernen i denne saken) underlagt den russisk-ortodokse kirke (ROK) og patriarken i Moskva.

Som følge av den dårlige skjulte krigføringen fra Russland siden 2014, og at kirken med bånd til Russland kun delvis har distansert seg fra moderkirken i øst, har støtten om nasjonalkirken under Konstantinopel økt i befolkningen. Russlands krig har til og med fått ukrainere til å skrote den julianske kalenderen, og flyttet julefeiringen fra januar til desember.

I en spørreundersøkelse fra desember i fjor svarte 42 prosent at de følte tilhørighet til nasjonalkirken under Konstantinopel, mens i underkant av 6 prosent svarte at de hadde tilhørighet til UOK, altså kirken under Moskva-patriarkatet.

Et spørsmål om nasjonal sikkerhet

Det var Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd som tok initiativ til lovforslaget allerede i januar 2023, med henvisning til at religiøse organisasjoner i Ukraina som har bånd til Russland og den russisk-ortodokse kirke, kan utgjøre en trussel mot nasjonens sikkerhet.

Som overhodet i den gresk-katolske kirke uttalte, er ikke formålet med loven å forby spesifikke kirkesamfunn, men å forhindre at de blir militarisert og våpenisert. Dette er i tråd med hva så og si alle de ulike kirkesamfunnene i Ukraina mener, selvsagt med unntak av Den ukrainske ortodokse kirke (UOK). Det ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner, som omfatter mer enn 90 prosent av Ukrainas religiøse organisasjoner, har uttrykt at de støtter loven som nylig ble vedtatt.

Selv om loven nevner eksplisitt et forbud kun mot den russisk-ortodokse, blir den av mange ansett for å være et første steg mot å forby Den ukrainske ortodokse kirke (UOK). Både ukrainske politikere og aviser omtaler av og til loven som «loven om forbud av UOK».

Dersom en kommisjonsgranskning konkluderer med at en religiøs organisasjon i Ukraina har bånd til den russisk-ortodokse kirke, vil den måtte bryte disse båndene innen ni måneder, ellers går saken til domstolen for avgjørelse. Siden UOK allerede har strøket på kommisjonsgjennomganger to ganger tidligere, i 2019 og 2023, er det ikke usannsynlig at kirken vil stryke en gang til.

Kirkeledelsen i UOK mener de administrative båndene til det russisk-ortodokse kirke (ROK) ble kuttet i mai 2022. Da ble kirkens statutter endret slik at de formelle båndene til ROK ble avsluttet, og UOK droppet «Moskva-Patriarkatet» fra det opprinnelige navnet «Den ukrainske ortodokse kirke – Moskva-Patriarkatet» (UOK-MP).

Konklusjonen i kommisjonsgjennomgangen i 2023 var imidlertid at distanseringen kun eksisterte på papiret. Spørsmålet er også hvorvidt UOK har distansert seg fra ROK i en kanonisk forstand, altså i henhold til kirkelige lover, og ikke kun i sin organisasjonstilknytning i henhold til verdslige lover. Dersom UOK har kuttet sine kanoniske bånd til ROK, betyr antageligvis det at kirken er skismatisk, altså utenfor det ortodokse verdenssamfunnet. Det er nettopp anklager om at de andre ortodokse kirkene i Ukraina er skismatiske, som har forhindret UOK fra å slå seg sammen med dem. Det er derfor lite trolig at UOK har brutt de kanoniske båndene til ROK.

Hybridkrig i Guds navn

Den ukrainske ortodokse kirke (UOK) har siden Russlands krig mot Ukraina startet med anneksjonen av Krym i 2014 slitt med å gi et troverdig inntrykk av at den tar avstand fra Russlands aggresjon og den russisk-ortodokse kirkes støtte til krigføringen.

Én ting er at Ukrainas sikkerhetstjenester, SBU, har opprettet over 20 saker mot representanter fra UOK som gjelder forræderi og kollaboratør-virksomhet siden fullskalainvasjonen i februar 2022. En annen er at lederskapet i UOK har gitt tvetydige signaler om hvor lojaliteten deres ligger. Dette blir illustrert ved et ikonisk bilde fra det ukrainske parlamentet 8. mai 2015. Da den ukrainske presidenten leste opp navnet på ukrainske soldater som ble utnevnt til helter av Ukraina, mange av dem etter deres død, reiste hele forsamlingen seg, bortsett fra representantene fra UOK.

At Europarådets parlamentarikerforsamling i april i år erklærte at de anser UOKs moderkirke i Russland for å være et instrument for russisk innflytelse og propaganda er heller ingen fordel når UOK skal motgå beskyldninger om å være femtekolonialister.

I fjor ble det kjent at det amerikanske advokatfirmaet Amsterdam & Partners sto på lønningslisten til Den ukrainske ortodokse kirke (UOK) og den svært velholdne, tidligere russisk oligarken og ukrainske parlamentarikeren Vadym Novynskyj. Novynskyj fikk ukrainsk statsborgerskap av den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som etter at han rømte fra sitt presidentpalass under Verdighetsrevolusjonen i 2014, har bodd i Rostov i Russland.

Novynskyj har vært en av UOKs sterkeste støttespillere, og lobbyvirksomheten gjennom det amerikanske advokatfirmaet har blitt omtalt som en mulig russisk påvirkningsoperasjon rettet mot amerikanske politikere.

En usikker fremtid for UOK

Presset mot UOK øker stadig, og det også internt i UOK. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig den nye loven er for kirkens fremtid. I Ukraina er menighetene et eget juridisk subjekt, noe som vil bety at et forbud av UOK som helhet vil kreve en kommisjonsgjennomgang og en rettsak mot hver enkelt av de 8000 menighetene som hører inn under UOK. Det er altså praktisk umulig å forby UOK i sin helhet.

Det som er mer sannsynlig er at det blir lagt begrensninger på den øverste kirkeledelsen, og at det vil bli gjennomført et fåtall rettsaker, gjerne tilknyttet større og mer symbolsk viktige kirkebygg. Den manglende politiske viljen til å fornye UOKs leieavtale av det symboltunge Grotteklosteret i Kyiv i mars i fjor, kan være en indikasjon på hva som venter for UOK fremover.

Ukrainske myndigheter kommer til å balansere på en religiøs slakkline når de skal følge opp loven. Tro og religiøs tilhørighet er mer tradisjonsbundet og følelsesladd enn befolkningens syn på for eksempel EU- eller NATO-medlemskap. Den lokale kirken og presten representerer noe trygt og stabilt i en hverdag preget av krig, død og smerte. Dersom nasjonal sikkerhet setter tros- og religionsfriheten til UOKs tilhørere til side, kan det skape intern uro som det ukrainske samfunnet ikke trenger nå.