Det handler ikke om å ha rett

Uroen i Misjonssambandet vil ingen ende ta. For utenforstående har det ikke vært helt lett å forstå hva som foregår. Men med Espen Ottosens salutt ved sin avgang som profilert informasjonsleder klarner bildet noe.

Omsider har jeg begynt å forstå hvilke krefter varslerne i organisasjonen har hatt imot seg. Bildet som avtegner seg, er at Misjonssambandet har hatt udyktige ledere som har mistet kontroll over en situasjon det er lederes ansvar å ha kontroll over. Da hjelper det lite at de er dyktige til alt mulig annet.

I sin avskjedsfanfare tok Espen Ottosen en revansj på historien med den effekt at gammelt grums straks ble  virvlet opp igjen. Ottosen er uenig i måten historien fortelles på fra varslernes side, hvordan rettssaken i 2013 fremstilles, og i størrelsen på erstatningsbeløp som er utbetalt.

Det er i denne sammenheng helt uinteressant om Ottosens versjon er riktig eller gal. Det bemerkelsesverdige er Ottosens behov for å ha rett. Det er nesten litt barnslig. Han bare må ha rett.

Med ett forstod jeg hvordan varslerne må ha følt seg satt sjakkmatt i møte med Misjonssambandets ledelse. De har vært stilt overfor ledere som om de i det hele tatt har lyttet, har insistert på å ha kontroll over virkeligheten. Jo, vi hører hva du sier og beklager alt som har vært trist og leit, men…

Ottosen har et herredømme over språket som den skadeskutte part i en konflikt ikke nødvendigvis har. Men i konflikter er det nettopp virkelighetsforståelsen kampen står om og som låser partene fast. Den som kontroller ordene, har da et stort overtak. Konfliktløsning består sjelden i å oppnå en felles virkelighetsforståelse, men i å anerkjenne den skadeskutte parts smerte på måter som er troverdige. Når Ottosen likevel velger å fortsette kampen på overtid av overtid, blir han som en fyrbøter i helvete. Etter pliktskyldig å ha beklaget, kommer på neste utpust et men som umyndiggjør den annen parts fortelling. Det kan ikke bli annet enn destruktivt. Det undrer meg at Ottosen ikke forstår det selv.

Senior i Misjonssambandet, Hans Aage Gravaas, påpeker det samme i et innlegg på sin blogg, der han tar for seg historikken rundt uroen sett fra varslernes perspektiv. På Gravaas’ Facebook-side kommer så Ottosen med et tilsvar som også er bemerkelsesverdig. Han føler seg angrepet som person og på sine motiver. Et ganske subtilt grep som nok en gang demonstrerer noe av absurditeten varslerne må ha følt i møte med kurien på Sinsen.

Ved å bringe inn et sak- versus personperspektiv snur Ottosen oppmerksomheten bort fra saken og mot seg selv som den sårede part. Igjen: Det blir komplett umulig å finne løsninger når ting rotes så grundig til. Det er rollen Ottosen har og har hatt som er saken. I krisesituasjoner er prisen ved å være leder å bli flombelyst. En leder som ikke forstår det, kan ganske enkelt ikke være leder.

Konfliktene i Misjonssambandet har mange likheter med uroen rundt overgrepsskandalene i den katolske kirke. To svært forskjellige organisasjoner har likevel dette til felles: De er tunge (og tynget) av sine tradisjoner og sin historie, de styrer etter høye idealer, de krever oppofrelse av sine medlemmer, men appellerer også til deres hjerter og får lojalitet tilbake. For begge er sluttsummen denne: Fallhøyden til bakken er ekstrem!

Systemer beskytter seg selv, og systemer med høye fordringer til etisk standard må beskytte seg selv enda mer. Systemer fungerer aldri som summen av enkeltmenneskers gode intensjoner, men i kraft av sitt iboende behov for selvbevaring. For systemer med høye idealer forsterkes dette behovet i ekstrem grad. Når noen innen systemet varsler om konflikt mellom ideal og virkelighet, står ledelsen overfor en mulig eksistensiell trussel. Man vil søke strategier å komme seg ut av krisen på, og har da to valg: 1. gå inn i problemene ærlig og ydmykt – eller 2. skyve dem fra seg, forminske og bortforklare dem, se litt alvorstynget ut og ellers forsikre om sin gode vilje.

Ved alternativ 2 er følgen for varslerne at den opprinnelige urett forsterkes, smerten øker, man føler seg umyndiggjort og oversett. I bøker jeg har skrevet kaller jeg dette for systembrutalisering. Konsekvensene kan være svært dramatiske, ja, fullstendig ødeleggende.

Systembrutalisering er ikke resultat av ond vilje hos noen, men en følge av en dynamikk som trer i kraft når inkompetente ledere tar valg de ikke forstår rekkevidden av. Inntil krisen blir uhåndterlig og man må ta hatten og gå. Ottosens avgang har gjort det tydelig for meg hvor dypt Misjonssambandets problemer stikker. Organisasjonen kommer ikke til å finne ut av dette selv uten hjelp fra profesjonelt hold utenfra.

Foto: Norsk Luthersk Misjonssambands hovedkontor, Fjellhaug, Sinsen. 
Lisens: CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons