Empatiens episenter

|

Debatten om de mindreårige i Moria-leiren på Lesbos er basert på empati. Empati med de svakeste er viktig. Men er empati egnet som moralsk kompass?

Av Arne D. Danielsen

Nei, tvert imot! Det er psykologiprofessor ved Yale, Paul Bloom, som hevder dette i boka Against Empathy. Han mener at empati kan føre oss på ville veier. «Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i vår tid? Helt feil», sier Bloom. «Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, må vi spørre oss hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest, og hva vil skade flest? Glem å zoome inn på enkeltpersoner og å føle det de føler». Han mener empatien er en ingrediens i historiefortellinger og at svakheten ved empati er at den er partisk, og også at den kan brukes som våpen.

I en artikkel i Vårt Land (i 2017) siteres professorene Rane Willerslev og Nils Bubandt ved Universitet i Århus som konkluderer med at empati også kan brukes i det ondes tjeneste. «Forstillingen om at empatien alltid er god, er feil. Empatien er nøytral og kan brukes til både godt og ondt. Den brukes til å hjelpe andre, men også til å slå folk i hjel», sier Willerslev.

Paul Bloom må forstås slik at empati er selektiv og partisk, at den ytes vilkårlig og at den også kan være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

Ber regjeringen ta imot enslige mindreårige og barnefamilier fra Moria-leiren

Første påskedag kom gladnyheten om at 19 tidligere statsråder fra alle partier utenom Frp ber regjeringen ta imot enslige mindreårige og barnefamilier fra Moria-leiren på Lesbos. Dette ønsket eller kravet deler de åpenbart med en rekke humanitære organisasjoner og naturligvis også med politiske ungdomsorganisasjoner. Når det kommer til antallet, som man mener bør hjelpes, spriker dette fra toppolitikerne, som legger seg på et symbolsk nivå med 20 enslige mindreårige, til AUF som trår til med 3500. Foreløpig ingen høyere. Men det er nok foreløpig.

Her er noen tall fra Strømmestiftelsen: 67 millioner barn i verden går ikke på skole. 1,2 millioner barn er offer for menneskehandel. Rundt 215 millioner barn mellom 5-17 år er tvunget til å arbeide. 153 millioner barn er foreldreløse. Kronisk underernæring tar livet av 1,1 millioner barn hvert år. 2,5 milliarder mennesker lever med dårlige sanitære forhold. Mellom 500 millioner og 1,5 milliarder barn har blitt utsatt for vold.

På toppen av all denne brutale elendigheten, urettferdigheten og lidelsen, som rammer flere hundre millioner mennesker, de fleste barn, kommer altså 450 enslige mindreårige i en flyktningeleir på Lesbos – som media, politikere og NGO’er har valgt å rette sin oppmerksomhet mot. Det er naturligvis bra – for de 450 mindreårige i Moria-leiren. Men hva med alle de andre?

Politikere er vant til å prioritere. De må se ting i sammenheng. Hva skal vi ellers med politikere? Alternativet er, å gjøre det som Bloom advarer mot, å basere seg på empati. Aktivistene, de humanitære, de med det avklarte selvbildet, et godt menneskesyn og som har moralsk autoritet, anklager gjerne andre for å ha et dårlig menneskesyn. Men de er, som Bloom påpeker, partiske og selektive.

Hvem vi ser i øyeblikket

Det handler om hvem vi ser i øyeblikket. Her er spesielt NGO’ene flinke. De hjelper oss til å se enkelthendelser, enkeltleirer og enkeltskjebner – i dette tilfellet de i Moria. Alle, eller i hvert media, politikere og andre velmenende, ser dit. Og så trår man til. Klart vi må hjelpe!!

Glemt er de tilsynelatende langt mer umenneskelige forholdene med tortur og menneskehandel i de håpløse interneringsleirene i Libya, og de som fortsatt drukner på overfarten fra Libya. Og glemt er de håpløse forholdene i leirene på Lampedusa. For ikke å snakke om hvordan millioner av flyktninger har det i Bekaadalen og andre nærområder til Syria. Men dit pekes det altså ikke – for tiden.

For tiden er det Moria som gjelder. Relativt sett har de det trolig bedre der enn i Libya, på Lampedusa og i Bekaadalen. Men det er ikke det dette handler om. Når empatien tar over, legges det meste annet til side. Og slik kan hele 19 tidligere statsråder glemme at deres viktigste oppgave i sin tid var å prioritere. Gjerne hardt og brutalt. Det var dette som var forventet av dem. De prioriterte stramt som en revisor. Nøkternt, samvittighetsfullt og med rak rygg. Vel, en og annen symbolsak slapp igjen. Og da er vi nok også ved kjernen av hva dette handler om.

Den mest positive forskjellen

Men altså, for å omskrive Bloom måtte statsrådene hver dag spørre seg selv om hva som ville gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva som ville hjelpe flest og hva som ville skade flest? De kunne ikke tillate seg å føle med og å zoome inn på enkeltpersoner.

Når det gjelder humanitære hotspots, så varier dette med hvor NGO’ene og media til enhver tid peker. Og så projiseres alle tilgjengelige følelser og engasjement mot disse – tilsynelatende rått og hemningsløst. De 19 toppolitikerne og noen av ordførerne i de større byene krever at regjeringen skal følge deres private empatikompass.

For erfarne politikere ser også denne saken ut til å være styrt av et empatibasert moralsk kompass. Noen vil kanskje også mene at de er styrt av emosjonell egeninteresse, og dermed ikke av det som rasjonalt sett er godt og riktig.

En kortere versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert i VG

Religioner.no lenker: 

I «Meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

0 0 votes
Artikkelvurdering
EmpatiflyktningerMoiraMoira-leiren
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments