Et globalt perspektiv på sikkerhet

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge

NRK og de andre nordiske rikskringkasterne skal ha ros for å arrangere en meget interessant debatt om nordisk sikkerhet med utenriksministerne fra Norge, Sverige, Danmark og Finland.

De nordiske landene har mye til felles. Både historisk og kulturelt, men også verdimessig. Medmenneskelighet og solidaritet med de mest sårbare er verdier som reflekteres i den nordiske velferdsmodellen. De nordiske landene deler også et sterkt engasjement for global rettferdighet og utvikling.

Vi lever i en utrygg tid, hvor samarbeid på tvers av landegrensene er viktigere enn noensinne. Et tettere sikkerhetssamarbeid mellom de nordiske landene er viktig, men likevel manglet det noe i debatten: Hvor var det globale perspektivet?

Nordiske bistandskutt kan gjøre verden mer utrygg

Norden er en del av verden, og vår sikkerhet påvirkes av den skeive fordelingen av makt og ressurser, særlig i utviklende land. Det har de nordiske landene i mange tiår gjort sitt for å bøte på gjennom deres relativt ambisiøse bistandspolitikk.

Sverige og Finland har kuttet kraftig i bistandsbudsjettene. Hvorfor ble de ikke utfordret av debattlederne på disse kuttene, og den negative effekten dette kan få for global sikkerhet?

Russland destabiliserer Afrika

I våre prosjekter i Sahel, og ellers i Afrika, ser vi at Russland, gjennom grupper som Wagner, påvirker den politiske situasjonen i prosjektlandene gjennom å støtte regimene i Mali, Niger og i Burkina Faso, som overtok makten i militærkupp I 2020. Denne private, russiske hæren, nå kjent som Africa Corps, er anklaget for å være delaktige i massakrer og grove menneskerettighetsbrudd, og undergraver demokratiske institusjoner gjennom sin støtte til kuppmakerne.

Væpnet intervensjon og russiske desinformasjonskampanjer for å tjene Russlands interesser er ødeleggende for de landene som rammes direkte, og bidrar dessuten til å styrke Russlands evne til å føre krig i Ukraina.

Hvorfor ble ikke dette tatt opp i debatten?

Flyktningkrisen

I debatten ble det ikke stilt et eneste spørsmål om hvordan man best kan håndtere de store migrasjonsbevegelsene globalt, fremfor alt verdens 120 millioner flyktninger.

Hadde slike spørsmål blitt stilt, ville det vært meget interessant å høre svarene. Ikke minst fordi stadig flere i Norden tar til orde for at man ikke lenger kan ta imot like mange flyktninger. I Norge er Unge Høyre blant dem som mener at man i stedet må «gi hjelp i nærområder og tredjeland». I Caritas Norge er vi ikke enige i at det ene utelukker det andre, men vi tar gjerne diskusjonen om hvordan vi kan gi best mulig hjelp til flest mulig.

Uganda kan være et naturlig sted å begynne. Dette afrikanske landet er et eksempel på et land med en gjestfri flyktningpolitikk, men hvor flyktningresponsen er så underfinansiert at kanskje også de må stenge grensene. Om man vil hjelpe flyktninger i nærområdene, gir det ikke da mening å bistå de landene som faktisk er villig til å påta seg den oppgaven vi synes å ha stadig mindre lyst til å utføre selv?

Mer enn åtte av ti flyktninger som har kommet til Norge siden 2023, er ukrainere. Norden er Ukrainas nærområde, så å hjelpe ukrainere i våre land er det samme som å hjelpe dem «der de er». Slik Norge har valgt å finansiere disse kostnadene, ved å ta penger fra bistandsbudsjettet, har vi gjort Norge til den nest største mottakeren av norsk bistand, etter Ukraina. Kuttene dette medfører i andre viktige bistandsposter gjør ikke verden tryggere, noe NRK kunne bedt vår egen utenriksminister svare for.

En verden hvor loven rår

Betydningen av en regelstyrt verdensorden kan ikke overvurderes. Særlig små land som de nordiske, er tjent med en verden hvor internasjonal lov, ikke makt, gjør rett.

En regelstyrt verden er avhengig av at vi opptrer konsekvent, og unngår doble standarder. Å kritisere Russland er lett. Det kan ofte være vanskeligere å kritisere land vi har vennlige relasjoner med.

Dersom de nordiske landene oftere kunne gjøre dette samlet, ville det trolig bli lettere, noe utenriksministerne gjerne kunne blitt utfordret på under debatten. I lengden er det nemlig ikke trygt å tåle den urett som ikke rammer en selv.

De nordiske landene må ha blikket løftet mot resten av verden

Å være seg selv nok bidrar ikke til økt sikkerhet. Europeiske demokratiers ettergivenhet, så vel som amerikansk isolasjonisme, skapte et rom som ble utnyttet av de totalitære kreftene som satt verden i brann i 1939.

Kanskje vil vi stå ovenfor en noe lignende situasjon etter høstens presidentvalg i USA? I så fall er det viktig at vi i Norden ikke går i samme retning, mot mer alenegang, men i stedet styrker vår internasjonale innsats.

Et tettere militært samarbeid i Norden er utvilsomt viktig. Skal vi alle bli tryggere må vi imidlertid også bidra til å løse globale utfordringer knyttet til matsikkerhet, flyktningutfordringer, utdanning og global skjevfordeling.

Vår trygghetssøken må ikke gjøre oss navlebeskuende og selvsentrerte. En urettferdig verden med fattigdom og sult er ikke en trygg verden for noen, heller ikke for oss i Norden.

Fremhevet bilde viser et utbombet hus i Ukraina. Kreditering: Caritas Norge.