Jubel – og ideologisk drakamp

Etter en imponerende valgkamp med 40 000 nye velgere og 3 500 nye medlemmer, burde Kristelig Folkeparti feire. Men nå kan det se ut til at det ulmer, at det er en ny verdikamp i emning, og som potensielt kan true med å splitte partiet. Medlemmer har tatt til orde for å endre kurs.

Sju brevskrivere og flere profiler i KrF har uttrykt bekymring for partiets nye kurs. De mener KrF har mistet retningen og bør vende tilbake til sine ideologiske røtter. Med tusenvis av nye velgere og også noen tusen nye medlemmer, er det sannsynlig at de kritiske røstene utgjør et mindretall.

Justeringer i politikken vil alltid kunne føre til noe avskalling. Dette er prisen for fornyelse. Å tviholde på fortiden ville trolig, og bokstavelig talt, vært selvutslettende for KrF. Dersom brevskriverne mener at partiets gamle program og profil ville styrket partiet, vitner det om liten realisme og mye dogmatisme.

Israel og Gaza: En balansegang i verdipolitikken
Det ene ankepunktet, som nevnes, er Israel og krigen i Gaza. Noen mener at KrF er blitt for Israelvennelig. Men sett utenfra virker som at partiet forsøker å innta en mindre ensidig holdning og -rolle i fht Gazakrigen og den bredere Israel/Palestina-konflikten. Nyanser bør verdsettes. Det er prisverdig, intet mindre. Partiet verken overser eller undervurderer lidelsene i Gaza. Men dette er det knapt noen som hører – eller legger merke til, ettersom partiet samtidig også peker på årsaken til krigen og Hamas sin blodige rolle, og understreker Israels rett til å forsvare seg – og også om mulig eliminere en terrororganisasjon. Dette er i seg selv ikke en krigsforbrytelse. Slik er dette en realpolitisk vurdering fra “nye” KrF.

Joda, dette bryter helt klart med politisk korrekthet. Slikt straffer seg. Rimelige påpekninger blir her vrangtolket som kald kynisme, når det gjelder Gaza, og som blind lojalitet overfor Israel. Mange vil nok mene at KrF sin linje er i tråd med verdibasert ansvarlighet.

Frp og KrF: Et naturlig samarbeid?
Et annet stridspunkt er forholdet til Fremskrittspartiet. Her henger det fortsatt igjen gamle fordommer. Frp har de siste årene modernisert seg og kvittet seg med flere av de tidligere kontroversielle elementene – både politisk og på annen måte. Partiet har nå vokst kraftig. Og ettersom de fleste nye velgeren kommer fra Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, kan det tyde på at Frp er blitt stuerent hos langt flere – og at det ikke lenger er stigmatiserende å stemme på dem, eller å samarbeide med dem.

Brevskriverne advarer KrF mot å være for positive til et slikt samarbeid. Dette er litt underlig, all den tid de to partiene for seks år siden satt i samme regjering under Erna Solberg. Nå som Frp har blitt mer lik de øvrige partiene, burde et samarbeid slik sett være mindre kontroversielt.

Kristendemokrati: En verdibasert, borgerlig tradisjon
KrFs bruk av begrepet kistendemokratisk som politisk retning fortjener nærmere refleksjon. Kristendemokratiet oppsto som en filosofisk og politisk retning på 1900-tallet, med røtter i katolsk sosiallære. Essensen er troen på menneskets iboende verdi, kombinert med ansvar, fellesskap og sosial rettferdighet. Men som det ligger i navnet, er dette en politisk ideologi.

Kristendemokratiske partier har hatt stor innflytelse i europeisk og latinamerikansk politikk, ofte som store statsbærende partier med en konservativ verdiforankring og sterk sosial samvittighet, noe som også gjenspeiles i den økonomiske politikken. Flere av de europeiske partiene var blant de viktige samfunnsbyggerne i gjenreisningen etter krigen. De hører utvilsomt til det vi her i Norge definerer som borgerlig side.

Under sidevalgstriden i 2018 fremsto det som en ideologisk konstruksjon da “rød” side hevdet at KrF – som kistendemokratisk parti – hadde mer til felles med venstresiden enn med borgerlig side. Begrepet kistendemokratisk ble dermed omdefinert og plassert på venstresiden. Jo da, intensjonen var å være at KrF skulle være et uavhengig sentrumsparti som kunne samarbeide til begge sider. Men det ble tydelig redegjort hvem man mente at man hadde mest til felles med.

«Rød» side sin definisjon av kristendemokrati handler også om å favne bredt blant kristne – en slags økumenisk paraply. Men dette er en ideologisk utvanning. Dagens KrF passer godt inn i den europeiske tradisjonen som et typisk borgerlig parti – slik partiet tydelig var det i Borten-regjeringen på 1960-tallet og i tiårene som fulgte.

Släpp fångarna loss!
Etter mange år med tilbakegang har Kristelig Folkeparti gjort et imponerende comeback. Årets valg var det første siden 1997 som hadde framgang. Siden da hadde det gått jevnt nedover fra 13,5% og til det endte med 3,8% og under sperregrensa i 2021. Årets valg skulle vise seg å bli en snuoperasjon – eller gjenoppstandelse – om man vil. KrF kom seg over sperregrensa og er tilbake på nivået fra 2017 – da Knut Arild Hareide ledet partiet. Mange vil nok tolke dette som ny giv og at det viser at partiet fortsatt er relevant i norsk politikk. En slik snuoperasjon er oppsiktsvekkende og burde verdsettes.

Partiet er fortsatt verdimessig svært godt gjenkjennelig – nettopp som Kristelig Folkeparti. Men noen justeringer og noen litt modige valg måtte til. Dette burde tåles. Dersom ikke KrF igjen blir skadeskutt av indre strid, vil partiet trolig kunne ha et potensial for videre vekst. Dette kan bli spennende å følge med på.

Släpp fångarna loss – det är vår! er en kjent svensk filmtittel.

Noe slikt? Slipp dem løs! Stol på dem, gi dem tillit! Det er vår! Det er all grunn til å tro at den nye partiledelsen og den nye og større stortingsgruppa vil kunne føre partiet videre opp og fram, og naturligvis basert på gode og gjenkjennelige KrF-verdier – men altså med noen justeringer. Det er en ny tid. Lykke til!

Illustrasjonsbilde: KrFs facebook-side 9. september 2025.